"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Det finnes langt viktigere nyheter - og dette skjedde omtrent to måneder siden -, og jeg forstår at landets største skam fortjener ikke så mye oppmerksomhet.

Som regel, pleier jeg ikke gjøre narr av andre folk, eller le av dumheten deres, men dette er en unntakssituasjon.

Fyren er så oppmerksomhetssyk at å bli til massedrapsmann tilfredsstilte ikke hans behov til å være i rampelyset og å føle seg spesiell.
Han skulle være kjempefornøyd med sitt liv i fengsel, han egentlig ikke fortjener så mange ekstra fordeler, men han bare klager og klager... mens han prøver å fremstå som en akk, så tøff gutt. Nei, det er han ikke. Han oppfører seg som en bortskjemt og forfengelig 5-åring - etter å ha drept 77 mennesker, er denne atferden absolutt uakseptabel.
Hadde han vært mannfolk, ville han akseptert straffen og ville ikke engang tenke om prøveløslatelse.

Alt som han gjør er meget dumt og overflatisk. Akkurat slik som hans galauniform ble satt sammen av ting han kjøpte på internettet for latterlige priser - det samme gjelder hans nye navn som jeg ikke engang klarer å huske. Det eneste jeg husker er at navnet høres urnordisk - eller gammelnorsk - ut, men en professor i nordiske språk - som virkelig kan skrive og snakke norrønt - sier at det fremstår som rimelig hjemmesnekret, og at det er ikke enkelt å skjønne seg på hva han - fjotten, altså - mener med dette navnet.

Det er fremdeles uforståelig og forbløffende: en latterlig idiot, en pompøs klovn... som begikk hatkriminalitet og fremdeles ikke angrer hva han gjorde.

Det er ingenting som skjer. Regnvær og tåke - til tross for at vi er ikke i Bergen. Vi begynte å lure på om vi skulle ta en tur dit. Ihvertfall, de sikkert har et bra utvalg av gummistøvler som er meget aktuelle her og nå.

Spilte to meget interessante øvelser i dag - den ene er i Gis-moll og ikke bare trener éns fingre til å kunne gripe større intervaller men også veldig velegnet til harmonilære. Den andre er i G dominant frig og gir en meget spennende opplevelse som er vanskelig å forklare på en annen måte. Dominant frig følelse, det er det som det er (mine formuleringsevner er på toppen, som vanligvis.)
Disse øvelsene er korte, men å utarbeide dem krever nøyaktighet.


Ja, jeg er arkaisk nok til å bruke en slik gammeldags fyllepenn - som jeg ikke arvet fra min far eller farfar, men denne typen er produsert på samme vis siden 1960-tallet.
Og jeg synes at å bruke blodrødt blekk er stilig nok: jeg assosierer det med Blood Red Skies og Crimson Thunder. Inspirerende sanger. (Eller så er jeg en poseur med luksusproblemer.)

Forresten, i denne situasjonen som den hele verdenen befinner seg i, å fokusere på våre egne indre ressurser og indre verden ser ut til å være nyttig - slik har vi noe å få styrke av, når alt ser ut til å gå galt rundt oss.
Etter min mening, å fokusere på éns indre verden, éns indre inspirasjoner og fantasi er ikke nødvendigvis det samme som å prøve å flykte fra virkeligheten - eller å forsøke å ignorere hva som foregår. Tvert i mot. Det er noe som kommer til hjelp, for å kunne mestre virkeligheten. Det er  veldig viktig, og inntrykket er at det skal bli enda viktigere i fremtiden.

Vil du få major depresjon enkelt og raskt, er det bare å sjekke Yahoo News.

Til transkripsjon av gamle dokumenter, trengs det frivillige som kan lese håndskrift! Det er absurd.
Ja, jeg kan skrive og lese både gammeldags Sacré-Coeur og gammel tysk/dansk Kurrentschrift, men jeg vil ikke - og skal ikke - bli frivillig for å dekodere dokumenter.

Analfabetisme i middelalderen betydde et alvorlig problem som man - stort sett - klarte å overvinne etter reformasjonen.
Men nå blir folk til funksjonelle analfabeter igjen - ikke bare opplever de vanskeligheter med å lese håndskrift men sliter med å lese og å forstå fremmedord.
Og nei, det ikke skjer fordi vi lever i en digital verden - jeg har sett mange tekniske analfabeter som ikke klarer å gjøre de enkleste tingene på datamaskinen (registrere seg på DW eller LJ, mener jeg) og enda flere som taster med to fingre med sneglehastighet. Jeg undres på hvordan de fungerer i hverdagen.

Oppdatering: dette ser ut til å være svært aktuelt her. Den samme teksten med de to skrifttypene jeg plejer at bruge: Kurrent på venstre og en type Sacré-Coeur på høyre siden.
Innholdet er målrettet mot nåtidens normer.

Det er det som jeg betrakter som den "virkelige" festdag.

Jeg hadde egentlig mye å skrive om - inspirasjoner, stemninger og personlige greier - men det ble ingenting av det. Jeg så på nyhetsportalene og ble forferdet.

Den hele verdenen ser ut til å ha gått fra forstanden. Det er vanvittige ting som skjer.

Krisen i Ukraina gjør meg helt fortvilt.
Dette er ondskapsfullt og fører til ingenting.
Å angripe sivile mål er lavhet, omtrent det tåpeligste som kan gjøres. Hva tenkte de å oppnå med det, egentlig? Merker de ikke at det eneste som deres handlinger fører til er at folk dør? Dette kan ikke kalles for taktikk. Dette kan ikke kalles for strategi. Det er ikke heroisk. Det er bare meningsløs ødeleggelse som ikke gir triumf eller ære til deltagerne. Hundretusenvis av uskyldige mennesker dør - for ingenting.

Terrorangrep i Tyskland, på julemarkedet.
Hva er det, egentlig? Hva var meningen med å gjøre dette?

Dødsstraff i USA.
Henrettelser, noen få dager før jul.
Jeg skjønner ikke hvorfor de henretter folk i det hele tatt - etter min mening burde de verste grillkyllingene tilbringe resten av hvert sitt liv i fengsel, og gjerne gjøre seg nyttig ved å jobbe ved bygg og anlegg, eller på saltgruven; men dødsstraff er altfor middelaldersk, til og med etter min smak - men nettopp denne uka?

Jeg er lei.

Kunne folk ikke, til en forandring, skjønne at vold og drap bare fører til enda mer vold og enda mer drap?

Jeg finner det svært ironisk: jeg utsetter meg til en rekke fordom, misforståelser og stygge blikk.
Man tror at jeg er en djeveldyrker, bare fordi jeg pleier å ha på meg svarte klær, har farget svart hår og er omtrent avhengig av BDU-bukser og Steel boots.
Og det er tilfeldigvis jeg som hater krig, dødsstraff, karnisme og spesiesisme - og, siden jeg er en ekstremt tyrannisk og voldelig partner, lar jeg ikke min kjæreste spise åtsel og andre produkter av dødsindustriet heller.

Det er ubeskrivelig trist å se folk tigge online. Skammelig er det, men ikke deres egen skam.
Mitt blod blir faktisk kokende, putrende når jeg tenker om denne urettferdigheten. Det finnes mennesker i en slik ydmykene situasjon, å være nødt til å tigge fra fremmede - mens det finnes mennesker som kunne dekke de kostnadene som de førstnevnte må tigge for, direkte fra jakkelommen. De ville ikke engang være nødt til å utelate en eneste restaurantmiddag eller en langhelg i et eksotisk land for å kunne hjelpe andre.
Skammelig at det er alltid de rikeste som er grådige og misunnelige. (Og later som om de er så barmhjertige... når de tigger i andres navn. Dere kan kalle meg for en djeveldyrkende satanist men kirkens innsamlingsaksjon ikke gjorde inntrykk på meg. Har de ikke nok penger for å gi bort til humanitært arbeid? De er ikke nødt til å kalkulere hva som de har råd til og hva som de kan leve uten. De er ikke nødt til å interpolere om de kan bare kjøpe dagligvarer av de billigste merkene, eller om de kan tillate seg den dyrere typen pulverkaffe, margarin, vaskmiddel og andre "luksusvarer". De er ikke nødt til å bruke kreativiteten til å utvikle effektive sparetips. Men folk de tigger fra er nødt til å gjøre sånn.)

Jeg skammer meg.
Alle de velkjente vitsene om hvordan gitaristene sliter med økonomi gjelder meg også.
"Hva kaller du en gitarist som har sluttet med sin kjæreste?" - "Hjemløs."
Eller.
"Det er to fyrer som går på gatens to sider. Den ene av dem er kledd i filler og er åpenbart fattigslig... og ja, den andre er en gitarist også."
Det er hvorfor jeg føler meg utrolig pinlig når man tigger fra meg.

Hvorfor er verdenen så urettferdig?

Jeg er ikke særlig opptatt av pengene. Å ikke være steinrik og å ikke leve i luksus gjør meg ikke uheldig eller ulykkelig. Men dette, med mennesker som må tigge, gjør meg ekstremt ulykkelig. Selv om jeg var steinrik og delte ut min hele - enorme - formue, ville det ikke vært nok.

Ja, det er jeg som sier det.
Jeg som ikke akkurat kunne vurderes som en amatør når det gjelder - mer akkurat sagt: gjaldte - øl, gin og vodka. Det gikk ikke en eneste uke uten alkohol, og det skjedde mange ganger at å gå på en konsert eller et selskap førte automatisk til at jeg drakk meg full.

Først når jeg begynte å spille gitar, innså jeg at ved å drikke - selv om det er bare noen få øl, selv om jeg er ikke full, bare "litt påvirket" - mister jeg den lille kontrollen jeg hadde allerede fått over grepene mine. Dette var det aller første som demotiverte meg i å drikke. Takk, min teknikk er viktigere og betyr mer enn å "kose meg" med øl og å få rare tanker.

Også, har man et eller annet problem, kommer alkohol ikke til å hjelpe ved å finne løsningen.
Tvert imot.
En fyllekveld kanskje får én til å glemme om problemene sine - for en eneste natt. Men dagen derpå kommer de igjen, i tillegg til bakrus.
Det er helt unødvendig. Har man så mye penger, finnes det bedre ting å kaste dem bort til.

Grunnen til at jeg ikke sosialiserer særlig mye er nettopp det.
Folk flest ser ut til å ikke være i stand til å snakke sammen, uten å drikke øl.
Dette kjenner jeg litt altfor godt, og kjedelig er det.
Som uber-innadvendt, finner jeg det ekstremt vanskelig å begynne å snakke, og pleide å bruke alkohol som hjelpemiddel.
Det hjalp ikke.
Ja, det fikk meg til å bli pratsommere enn jeg vanligvis er, men senere følte jeg meg ekstremt idiotisk.

Jeg går ut fra at andre folk opplever noe lignende, men de alltid sier "jeg ikke engang husker hva som skjedde".
Unnskyld, men jeg er ikke noen god kristen, så vil jeg ikke tro at de husker ikke hva de gjorde og sa. Tenk, jeg har vært meget full mange ganger, men dessverre husket alt som skjedde!
Det ikke gjorde meg stolt, sånn er det, men jeg synes å late som om man ikke husker er bare tåpelig. Et svak forsøk på å unngå de ubehagelige konsekvensene. Vær modig og innse at du oppførte deg nettopp slik som det kan forventes av en drittfull idiot. Ganske enkelt.

La oss ikke glemme at drikkekompis != venn. Punktum. Dersom dere kan ikke gjøre noe som helst annet enn å drikke sammen, er dere ikke venner.

Det er bedre å spare alkohol bare til de spesielle anledningene. Bursdag, nyttårsaften, ferie - man er ikke nødt til å være skinnhellig og å bli 1000000% avholdende (tvert imot, det er trist om man kan ikke tillate seg et eller to glass vin på sin egen bursdag, eller en eller to Radler på en varm sommerdag... fordi man ikke kunne stoppe etter å ha begynt å drikke), men å gjøre det hver uke er unødvendig.

Jeg har oppdaget at det gjør en enorm forskjell.
Ja, disse forskjellene er tilstede, selv om det betyr bare 3...4 øl versus ikke noe øl i det hele tatt.

Tankene er blitt klarere. Det er helt utrolig. Jeg kan tenke mer logisk og oppdager eventuelle sammenheng raskere enn før. Bedre hukommelse, bedre evner til å lære meg ting.

Refleksene er mye bedre. Jeg kan reagere raskere om det er nødvendig, ingen småulykker, gjenstandene ikke havner på gulvet og så videre. Det føles kjempegodt å være så fokusert - og ærlig talt, trodde jeg ikke at det skulle skje.

Det er bra å se på min egen håndskrift. Jeg kan skrive med gammel dansk/tysk Kurrent og rumensk/fransk Sacré-Cœur - og det ikke ser dårlig ut. Samme gjelder å skrive noter.
Igjen, det er fordi jeg er mer fokusert og har mer kontroll over mine hender.

Og... ja, til og med menn kan tillate seg litt forfengelighet, tror jeg. Å se yngre ut enn jeg egentlig er, og å se at det er et skarp glimt i øynene (noe som jeg ikke ser i øynene av folk som drikker hver uke) gir bedre selvrespekt.

Disse fordelene var jeg ikke forberedt til når jeg bestemte meg til å la være å drikke alkohol. De kom helt overraskende.
Sammenlikner jeg dem med de antatte fordelene av alkohol, må jeg si at jeg har det langt bedre uten det. Det er interessant at jeg ikke engang lengter etter alkohol! For min del, øl kunne bli dårlig i kjøleskapet, rødvin kunne svartne og konjakk kunne få seg en gummiaktig konsistens, det ville være meg fullstendig likegyldig.

Jeg prøver å få andre folk til bare å prøve det ut. Det er bare å tilbringe en måned - eller to - uten alkohol og å se om de erfarer noen positive endringer. (Kan man ikke unngå alkohol for 1...2 måneder, er det sannsynlig at man allerede har et drikkeproblem, selv om det kan ikke vurderes som å være en "fungerende alkoholiker". Ikke enda.)
Det er ingenting å tape.

Det føles meget rart at jeg skriver slike ting. Trodde ikke at jeg skulle miste lysten til å drikke øl, men det er det som skjedde. Og jeg gleder meg over det.

...hater jeg krig. Nei, dette var en eufemisme: jeg forakter krig.

Hundretusenvis av mennesker som døde for ingenting. Og disse feigningene - som ikke fortjener å bli kalt for ledere - er så fascinerte av resultatene fra massedrap at de sender enda flere folk til å dø.
For ingenting.
Fordi konflikten - som egentlig bare eksisterte i hovedforbryterens sinnssyke hode - er fortsatt ikke løst. (Ikke overraskende. En ueksisterende konflikt kommer ikke til å bli løst, den tjener bare som unnskyldning til dette vanvittige massedrapet.) Og det skal bare eskalere videre om det er ingenting som skjer. Folk burde ikke dø for en galing sine sykelige drømmerier.

Som regel, pleier jeg ikke ønske at noen skulle dø, men denne krigsforbryteren vil jeg gjerne se i avlivet tilstand. (Forutsett at vi er nødt til å se ham i en hvilken som helst tilstand. Jeg vil aldri se ham igjen på nyhetsportaler eller hvor som helst.)

Han ikke engang fortjener å bli skutt. Jeg vil gjerne slå ham ihjel med en kjøttkvern. (Nå kan dere se hvordan aggressive vi veganere er, og hvordan kreativt vi kan virke dersom vi må finne en ny funksjon til kjøttkvernen som er ikke i bruk lenger.)

Dagbok fra en dødscelle av Frank Kiel Jacobsen.

Det er ikke verdens aller morsomste lesestoff - en fiktiv dagbok av den siste kvinne som ble henrettet her i Norge.

Ja, hun begikk forferdelige ting - men de opplevelsene som førte til at hun ble en nådeløs og lav forbryter er like forferdelige (om ikke enda verre). Hun vokste opp i et usedvanlig primitivt miljø (usedvanlig primitivt for 1800-tallet å være, mener jeg) og var utsatt til så ekle forbrytelser at jeg ville avlive gjerningsmennene med mine egne hender.
Ingen av dem ble straffet for det de gjorde - mot et hjelpeløs og uvitende barn.

Nettopp det er det eneste som jeg ikke forstår.
Ja, jeg anerkjenner at hun hadde en forferdelig barndom.
Men det er meg helt uforståelig hvorfor dette gjorde henne så ondskapsfull og kalkulerende? Skjønt, hun var svært primitiv og så kalkulerte hun på en helt feil måte - men uansett hvordan dårlig hun kalkulerte sine ondskapsfulle handlinger, kan jeg ikke skjønne det.

Ja, jeg tror vi alle har opplevd trauma'er som har livsvarige virkninger og forandrer oss.

Men jeg ville aldri ha noen glede av å skade andre, samme hva som plager meg. Naturligvis kan jeg bli sint og fornærmet; men å ta hevn er ikke en edel ting å gjøre. Som regel, pleier jeg å unnvike å senke ned til dette nivået.
Verdigheten og gode moraler verdt mer enn smålige triumfer.

Det ser ut til å være meget vanlig.
Dersom man ikke ser "nordisk" ut, folk vanligvis antar at man er en  u t l e n d i n g  som ikke forstår et eneste ord på norsk, og uten å stille et eneste spørsmål, begynner de å snakke engelsk til vedkommende. Det er det som kalles "automatisk engelsk" fenomenet.

Folk som gjør dette ser ut til å tro at å snakke engelsk til en person som ser utenlandsk ut er høflig og hyggelig, siden man kan ikke forvente at en  u t l e n d i n g  enten snakker norsk eller har en interesse i språket.

Skjønt at vi som ikke har etnisk norsk bakgrunn burde sette stor pris på det, men sannheten er at hver eneste gang man snakker engelsk til noen, bare fordi han eller hun ikke ser "nordisk" ut, viser man fordom.
I øyeblikket man snakker automatisk engelsk, dømmer man det andre mennesket etter utseende.
Å snakke automatisk engelsk er omtrent det samme som å utsi eksplisitt "å ja, du er en utlending, du er ikke en av oss, så stenger jeg deg ute fra samtalene våre".
Ingen liker å bli sett som en utlending - istedet for å bli sett som et menneske  -, takk.

Å snakke automatisk engelsk til en person med utenlandsk utseende er automatisk generalisering.
"Du er enten turist eller lykkejeger."
Det er noe jeg absolutt misliker å utsi: jeg har møtt flere mennesker av den gullgraver-typen som er bare her for de bedre lønningene og som bryr seg ikke om å mestre språket (hvorfor ville de gjøre det? Ved bruk av engelsk, kan de gjøre seg forstått på arbeidsplassen. Og jeg har hørt flere av dem utsi "norsk er et stygt språk").
Det er stygt å si stygge ting om andre mennesker, spesielt på en offentlig blogg, men jeg liker ikke bli sett som en slik lykkejeger. Jeg er ikke så overflatisk at jeg er fornøyd med å kunne gjøre meg forstått på engelsk.
(Nå som jeg nevner sånne ting, føler jeg at jeg er en forferdelig og slem person. Baksnakking er ekkelt gjort, selv om man ikke nevner navn.)

Hver eneste gang du snakker automatisk engelsk, forhindrer du et menneske i å bli integrert og inkludert.
Jeg ikke snakker om meg selv her - jeg ble flytende i norsk uten undervisning og uten mulighet til å øve. Alle, i mitt hele miljø snakket engelsk til meg... jeg var ikke bare utholdende nok, men også interessert nok til å lære meg språket helt selvstendig.
Ja, det føltes meget ironisk. Smertefullt ironisk, for å være akkurat. Fantastisk at jeg kunne øve engelsk i Norge, mens min interesse i norsk var min privatsak. En spesialinteresse, ja.

Jeg mener - greit, jeg var utholdende nok til å kunne mestre språket uten hjelp fra mitt norsktalende miljø (og endte opp med å få en interesse i interskandinavisk kommunikasjon, siden jeg oppdaget at jeg kan lese dansk uten vanskeligheter, og svensk pleier å stimulere min sans for humor) - men folk trenger mulighet til å øve.
De fleste jobbannonsene inneholder "gode norskkunnskaper er en forutsetning". Hvordan skal de få de nødvendige - forutsette - språkferdighetene om alle snakker engelsk til dem, "bare for å være hyggelig"?
(Det blir bare enda bedre om det er en allerede integrert og inkludert person med utenlandsk bakgrunn som snakker automatisk engelsk. Mitt standardsvar er "so you don't speak Norwegian yet? I do!")

Jeg vet ikke hva de ville gjøre om de levde i vikingalderen?
Arkeologiske funn viser at - takket være erobringene og de lange skipturene til Sør-Europa - det var mange vikinger som så ikke helt nordisk ut. Mange av dem ikke hadde lyst hår og blå øyne - og heller ikke rødt eller kastanjebrunt hår og grønne eller grå øyne som mange nordmenn har i dag -, men mørkebrunt eller svart hår og mørke øyne. Det vil si man kunne være en ekte viking, uten å se ut som en propagandaillustrasjon fra 1940-tallet.

Og, hva gjør de om de møter noen som ser "nordisk" ut men kommer fra Sveits, Nederland eller Hvitrussland og ikke forstår norsk (enda)?

Jeg har noen tragikomiske historier.

Når noen spurte meg "snakker du norsk?" - skjønt at det var litt bedre enn automatisk engelsk, ble jeg så overrasket at jeg svarte "Nei, selvfølgelig ikke. Ikke et eneste ord. Jeg ikke engang forstod spørsmålet."
Vedkommende ikke forstod ironien - jeg gav et passende svar på norsk, noe som skulle vise til at ja, selvfølgelig snakker jeg norsk! - og fortsatte på engelsk.

Noen som hadde tidligere erfart at mine norskkunnskaper kunne vurderes som akseptable nok, begynte å snakke engelsk til meg. Igjen.
Jeg prøvde mitt beste for å være høflig og å peke på at jeg fremdeles forstår norsk.

Når jeg snakket med rådgiveren hos et bemanningsbyrå og viste henne noen av mine tidligere jobbsøknader, stirret hun på meg forbløffet og spurte "Var det du som skrev disse søknadene?"
Nei. Selvsagt ikke. Jeg er en løgnhals som får andre til å gjøre mine oppgaver, og etterpå presenterer jeg det som mitt eget.
Det er umulig at en  u t l e n d i n g  kunne skrive jobbsøknader med feilfri grammatikk og uten å vekke mistanke om at han den kopierte teksten fra en eller annen online samling av søknadsmaler.

En mikroaggressjon av den samme typen: kassemedarbeideren ikke antok at jeg skjønte ordet "kvittering" og så trykte han lappen under nesen min, samt spørsmålet "vil du ha denne?"

En gang, jeg fikk noen gamle Disney-hefter som hjelp til å øve språket.
Ikke misforstå meg, jeg har ingenting imot Disney, det var bare mildt sagt ironisk at når dette skjedde, hadde jeg allerede skrevet noen Kate Næss-, og Tor Ulven-oversettelser ferdig, og jeg faktisk leste Dostojevskij på norsk.

Men, historien som gir den beste illustrasjon til dette innlegget, skjedde noen år siden.
Som bursdagsgave fikk jeg en roman skrevet på engelsk, samt kommentaren "jeg var usikker om du kunne lese en bok på norsk".
Dette gjorde meg sint.

Jeg tenkte: best å gå ut fra at mine norskkunnskaper er så dårlige at jeg ikke kunne lese en bok, ikke sant? Så hyggelig.
Du har snakket med meg før, og erfarte at mitt ordforråd og mine formuleringsevner går "litt" utover det som er absolutt nødvendig for å kunne fungere i hverdagssituasjoner.

Men også: ja, jeg er så dårlig i norsk, og jeg vil ikke engang forbedre mine språkferdigheter! Nei, å kjenne bare de grunnleggende uttrykkene (som for eksempel ja, nei, takk, gi fæn) er nok til en... u t l e n d i n g  som meg. Jeg vil ikke engang ha muligheter - for eksempel en interessant bok på norsk - til å utvide mine norskkunnskaper.
(Dette skjedde når jeg var opptatt av å oversette faglitteratur, forresten.)

Men, spør man disse menneskene hva de synes om fordom, skal de sannsynligvis svare "naturligvis er jeg uenig med diskriminering". De ikke legger merke til hvordan diskriminerende oppførselen deres er.

Jeg er en musikalsk person som tilfeldigvis har mange metallfavoritter. Det vil si at jeg er mer interessert i musikk enn i prat om metall.

Disse metall talkshow'ene på YT finner jeg svært kjedelig: en eller annen selvutnevnt "ekspert" (som regel, en mindre suksessfull musikker eller wannabe-musikker som ville bli journalist men Rock Hard - eller en annen avis av det samme nivå - ikke var interessert i å ansette dem) oppretter sin toppliste og analyserer albumene. Jeg kan ikke forstå hva vitsen er med det. Det er bare bortkastet tid og jeg skjønner ikke hvorfor slike "metallprofessorer" har tusenvis eller titusenvis av følgere.
Jeg foretrekker å høre på musikk, eventuelt å prøve å dekodere og å spille det, nemlig. Å høre på andre som snakker om musikk er helt kjedelig.

I dag, fikk jeg et slik forslag av YT. "The Ten Most Overrated Guitarists Of All Time".
Unnskyld, HVA?
Jeg vet ikke hvem denne YouTube-brukeren er. Kanskje en autoritet som "rankerer" gitarister og bestemmer hvem som er bra nok? Hva oppnår han ved å snakke om at visse gitarister er overvurderte? Vedkommende gitarister skal sannsynligvis ikke begynne å gråte og vurdere å gi opp hver sin karriere som musikker, bare fordi en "ekspert" mener at "ehhh, du er overvurdert". Jeg antar at de ikke bryr seg om tilfeldige YT-brukeres mening. De har hver sin fanbase og det er det som teller.

Og, nettopp fordi jeg lærer meg å spille gitar og forstår hvor en enorm utfordring det er, foretrekker jeg å bruke mine energier til å forbedre og videreutvikle mine ferdigheter, istedet for å kritisere andre (som er åpenbart bedre og mer erfarne enn meg).

Ja, jeg har mine egne preferanser og meninger. Og ja, det finnes visse gitarister som ikke akkurat er mine største forbilder. Men, jeg synes at intelligente og siviliserte mennesker ikke begynner med den umodne fanwar-tingen. Det er bare bortkastet tid og energi, ingenting annet enn det.

Hvis det er noen som lager en video om gitarister som etter hans mening er overvurderte:

a.) Dersom han er flinkere enn dem, hvorfor vil han ikke vise dem noen idéer om hvordan de kunne bli bedre? Jeg er sikker på at overvurderte gitarister ville være svært takknemlige for alle typer profesjonell almisse (ja, dette var målrettet vitriol).

b.) Dersom han ikke er flinkere enn - eller kanskje ikke engang så flink som - de "overvurderte" gitaristene, hvorfor bruker han sin tid til å kritisere dem istedet for å prøve sitt beste for å nå opp til deres nivå?

Ehhhh. Det kan hende at å skrive et innlegg om sånne greier er bortkastet tid.

Man må finne seg noe nyttigere å gjøre.
For eksempel, å gå gjennom G-dur og E-moll skalaer på det hele gripebrettet, å spille alle de mulige skalamønstrene av dette fortegn, å oppdage alle de tilsvarende åpne og barré akkordmønstrene (det er noe som er absolutt verdt å gjøre med hvert eneste fortegn, forresten. Kvintsirkelen er din bestevenn)... og å utarbeide den skalabaserte linjen i G-dur fra Impellitteri sin "Speed Style" samling. Det er det som jeg har gjort, ihvertfall. Ikke vanskelig i det hele tatt, og det er nyttigere enn å analysere såkalte "overvurderte gitarister".