![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Kan ikke si at den hele dagen var blottet for verdi.
Jeg fortsatte med det legendariske - virkelig legendariske! - interludiet av Eufori i E-moll - interludiet som forbereder området til den euforiske soloen (som ikke kommer til å bli aktuell her i løpet av ei uke, dette forstår jeg), og ble omtrent komplett fascinert av de mulighetene som en eneste barré i 2. posisjon gir oss... slik at vi forblir i E-moll hele tiden. Og etterpå fortsetter vi med de velkjente fixa idea'ene våre - som er relaterte til Dsus2. Og vi øker stemningen med en økende trill.
Å dekodere denne fantastiske sangen fra trinn til trinn, å forstå hvorfor og hvordan den vekker slike uoppfattelige følelser er rett og slett utrolig. Skjønt at det som jeg gjør med den ved øyeblikket er ikke noe å skryte med... Den lærer én til å bli ydmykere enn én ellers pleier å være. (Det er en typisk og vanlig erfaring når man lærer seg å spille gitar.)
Forresten - det er ikke euforisk i det hele tatt: jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble fysisk mer utmattet enn vanligvis. Og så plutselig forstod jeg det: burpee'ene er dine bestevenner om du vil ha en bedre fysisk form og et mer balansert blodtrykk, men du må øke antallet av dem gradvis. Det er ikke verdt å gjøre altfor mange av dem, ellers kommer lårene og livet kjenne ved dagens ende at "noe er rart". Gjennom hele dagen, merket jeg ikke det, bare nå.
Ja, har man vært død og ligget i en kald og ukomfortabel sarkofag for flere århundre, må man gjøre noe for å bli i bedre form. Det er ikke så lettvint med et hjerte som banker ikke mer... å okay, jeg kan egentlig skille mørke og romantiske fantasier fra virkelighet, men dette var umulig å utelate.
Forresten, hvor er vi, egentlig? Jeg forventer mer snø, eller mer utsikt til snø.
Jeg fortsatte med det legendariske - virkelig legendariske! - interludiet av Eufori i E-moll - interludiet som forbereder området til den euforiske soloen (som ikke kommer til å bli aktuell her i løpet av ei uke, dette forstår jeg), og ble omtrent komplett fascinert av de mulighetene som en eneste barré i 2. posisjon gir oss... slik at vi forblir i E-moll hele tiden. Og etterpå fortsetter vi med de velkjente fixa idea'ene våre - som er relaterte til Dsus2. Og vi øker stemningen med en økende trill.
Å dekodere denne fantastiske sangen fra trinn til trinn, å forstå hvorfor og hvordan den vekker slike uoppfattelige følelser er rett og slett utrolig. Skjønt at det som jeg gjør med den ved øyeblikket er ikke noe å skryte med... Den lærer én til å bli ydmykere enn én ellers pleier å være. (Det er en typisk og vanlig erfaring når man lærer seg å spille gitar.)
Forresten - det er ikke euforisk i det hele tatt: jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble fysisk mer utmattet enn vanligvis. Og så plutselig forstod jeg det: burpee'ene er dine bestevenner om du vil ha en bedre fysisk form og et mer balansert blodtrykk, men du må øke antallet av dem gradvis. Det er ikke verdt å gjøre altfor mange av dem, ellers kommer lårene og livet kjenne ved dagens ende at "noe er rart". Gjennom hele dagen, merket jeg ikke det, bare nå.
Ja, har man vært død og ligget i en kald og ukomfortabel sarkofag for flere århundre, må man gjøre noe for å bli i bedre form. Det er ikke så lettvint med et hjerte som banker ikke mer... å okay, jeg kan egentlig skille mørke og romantiske fantasier fra virkelighet, men dette var umulig å utelate.
Forresten, hvor er vi, egentlig? Jeg forventer mer snø, eller mer utsikt til snø.
