"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Det er egentlig ikke så utfordrende, etter at man har mestret teknikkene og oppdaget harmoniene som gjør at det hele stykket er så komplett og sammenhengende. Etterpå er det bare hastigheten som gir en viss utfordring.

Jeg kan absolutt forstå John Zwetsloot som forlot Dissection og var ikke særlig motivert til å spille i andre tr00 kVlt formasjoner heller. Inntrykket er at hans kunnskaper og inspirasjoner motiverer ham til noe mer enn å være så (sub)kultisk.
Som tenåring kunne han skrive så kjempegode ting som Into Infinite Obscurity og Feathers Fell, kreative og behagelige ting som jeg kan anbefale til alle som virkelig vil lære seg å spille gitar.
Jeg lurer på hva han er i stand til å skrive og å spille idag?

Transponert til C-dur er det absolutt ikke umulig å spille. Jeg har fremdeles ingenting å skryte med, men den "karakteristiske" Kanon-delen er allerede gjenkjennelig.

Har funnet den opprinnelige versjon - i D-dur -, jeg tror jeg skal ta et forsøk senere. Gitaren må stemmes til drop D, ja.

Undertittelen "Released as a single in 1693" ("As recorded by Johann Pachelbel") virker svært humoristisk. Å, disse gammeldagse rockestjernene!

Har du begynt å lære deg å spille gitar OG lengter du ikke etter å ha denne engelen - som har bursdag i dag - som din gitarlærer, må du seriøst snakke med en lege (fordi en psykolog ville ikke være nok).




Jeg er heldig nok til å ha muligheten til å... ehhemmm... imitere å spille, ihvertfall, ved bruk av en slik Flying V skjønnhet fra denne serien. Den er fristende, alltid frister brukeren til å spille mer, og enda mer.
Det eneste som mangler er en slik engelaktig HOWTO/helpfile. Ja, naturligvis lærer jeg ubeskrivelig mye ved å dekodere og å prøve å spille hans legendariske temaer, men... men.

Denne engelen har alltid vært mitt største forbilde.
For å være ærlig, har jeg aldri ønsket å bli noe annet enn gitarlærer, akkurat slik som min favorittengel (som var kjent for å mislike rockestjernerollen og likte å undervise, til og med ved spontane anledninger... det er nettopp det samme som jeg gjør!)

Vet dere hva Eufori i Emoll er? Vet dere hva som gjør det så ubeskrivelig genial at det er litt av et overgrep? Ja, E-C-C#{!!!}-D serien ved intro'en. Denne upassende C#-en er det som skaper litt spenning, alltid bare litt spenning til, med hvert eneste trinn... og DET er det som gir muligheten til et euforisk utbrudd ved soloen. Men jeg anbefaler begge deler av intro'en til alle! Hver eneste gang jeg øver, begynner jeg med denne intro'en fordi det er så beroligende å spille den.

Og, har dere begikk selvtortur ved å øve den D-dur skjønnheten - den akustiske lille tingen som begynner med en subdominant G-dur? Svært anbefales! Man kan repitere alt man har lest om "dominant septim" helt til man blir misfarget til lilla eller grønn, uten å forstå hva det er egnet til og hvordan man bruker det. Men, spiller man denne lille skjønnheten som er stappet med dominante A7-er, forstår man hvordan de virker. Med, eller uten misfargning, ja. Samme gjelder harmoniakkordene! Absolutt verdt å øve denne D-dur skjønnheten, selv om det kan være teknisk utfordrende ved begynnelsen.

Kultsangen er... vel, kultisk. Jeg kan meget godt forestille meg at man har eksamen i musikkteori, får spørsmålet "Hva vet De om tonearten F# moll?", man svarer - mer akkurat sagt: brøler - "Crazy Train! You're gonna go wild tonite!", spiller den nevnte kultsangen i F#moll, og får høre "Takk, jeg har ikke flere spørsmål, det er uten tvil en A+++++++" etterpå.

Vinter og kulde og snø og korte dager. Slik definerer jeg "å trives".

Har lyst til å lære meg litt Judas Priest til. Nightcrawler er en fantastisk sang - samme om det er den opprinnelige Priest eller KK's Priest som spiller den -, helt interessant at den er skrevet i D dur men på én eller annen måte kommer mønsteret alltid tilbake til komplementer H!

Jeg har alltid tenkt at H moll er den typiske Judas Priest toneart (akkurat slik som Beatles-guttene mente at A dur var Buddy Holly tonearten :}), og nå ser jeg beviset: selv om de skriver noe i komplementer dur, kommer H-tingen frem.

Rytmen er ikke ekstremt utfordrende å spille. Helt realistisk og anbefales til metallkrigere som mener det!

Det er ingenting annet jeg har til å si.

The Sinner Rides Again.

Ikke verdens dyktigste blogger, det vet jeg.

AJ Mills ser ut til å være en ideell partner til KK Downing. En kjempevakker (!!!) tvillingsolo, men det er bare en av de fantastiske greiene som denne sangen kommer med. Kan ikke vente å høre på flere!

Watch on YouTube

Jeg er trist. Veldig trist.

Hun hadde kjempegode sanger og en fantastisk, unik stemme.

Hun ville fortjent mer suksess - og at folk ikke legger merke til henne bare fordi hun hadde veldig kort hår eller ikke noe hår i det hele tatt! (Forresten, jeg synes hun så fantastisk ut. En vakker kvinne som tør være annerledes og som har en melding ved å se slik ut!)

Enda viktigere enn det - hun ville fortjent et bedre liv. Jeg vet at hun hadde en forferdelig oppvekst og levde med skremmende minner fra barndommen. Og en av hennes sønner tok sitt liv et par år siden, kanskje det er den aller største tragedien som en forelder kan oppleve.

Hun var et utrolig idealistisk og godsinnet menneske som våget å uttrykke sine meninger - på en drastisk vis om det var nødvendig. Dette, samt kjekkheten hennes, har jeg alltid satt enorm pris på - selv om religion har aldri vært noe for meg, så jeg tror ikke at jeg er kompetent til å si noe som helst om hennes religiøse overbevissthet og tro.
Mange år siden, mens hun skrev blogg, var jeg en ivrig leser og ble meget skuffet når hun bestemte seg til å slette alt hun hadde publisert. (Flere tanker som jeg husket fra innleggene ble brukt i hennes bok senere.)

Jeg fikk inntrykket at hun var psykisk mildt sagt ustabil, og hun hadde mange rare attityder - rare, selv etter mine normer, mener jeg... (jeg har en litt annerledes oppfatning om hvordan man definerer "rart" enn folk flest), men hun var svært intelligent og hadde en kjempebra humoristisk sans. Samt et enormt hjerte.

Jeg er trist. Jeg synes at verdenen mistet mer enn en unik artist.

Skjønner ikke helt hvorfor, men jeg er (enda) mer uuthvilt enn vanligvis.

Forresten, alt er relativt.

Jeg kan gjøre folk imponert ved å imitere den lille skjønnheten i D-dur. Nå er det åpenbart gjenkjennelig. Jeg nesten tør risikere å utsi at det nærmer seg til å høres ikke bare tålelig, men nærmest behagelig ut.
Hvis du ikke har hørt det opprinnelige, kanskje du blir imponert.
Hvis du har hørt det (outro'en til Blizzard Of Ozz, nemlig; oppdager du tonearten og forstår hvorfor det er nettopp D-dur, er du veldig flink og har allerede fått deg litt anelse om teori og RR sin sans for musikalsk humor), kommer du til å kjenne forskjellene akkurat slik som jeg gjør det, og du skal sannsynligvis si "bra forsøk" eller "modig av deg, å prøve å spille det".

Forresten, nei, det er ikke pinlig å lære gitar og teori ved hjelp av The Beatles.
Det som de gjorde er fremdeles helt universelt og tidløs. Ja, etter mer enn femti år er det fremdeles verdt å høre på deres musikk og å lære deg å spille sangene.
Jeg vet om både en katolsk nonne og en diabolist dødsmetallmusiker som liker The Beatles. Det sier litt om hvordan universell denne musikken egentlig er, noe som jeg finner det svært morsomt.
Gjennom disse vakre, harmoniske og ofte meget artige sangene kan man få seg en bra forståelse av hva "konsonante harmonier" betyr, samt å lære seg interessante og mindre vanlige akkorder som utfordrer éns tekniske ferdigheter, samt å lære hvordan man bruker skifter i tonearten gjennom en sang. I tillegg til det, lærer man seg å se opp til Lennon som hadde en utrolig og ubeskrivelig rytmesans. Vi vet at det eksisterer mennesker med såkalt absolutt gehør, men man pleier ikke snakke like ofte om absolutt rytmesans, noe som jeg synes Lennon åpenbart hadde.

Jeg liker ikke å være negativ hele tiden. Livet skulle ikke bare bestå av irriterende naboer, ikke sant?

Jeg har fått en ny favoritt innen heroisk-romantisk tysk power metal lykkemetall.

Orden Ogan!
Omtrent like morsomt som Freedom Call, og absolutt bra musikk, selv om de kan konkurrere med HammerFall når det gjelder originalitet.

Jeg synes at "møtallheadz" som misliker denne typen musikk skulle sjekke hver sin humoristisk sans, så snart som mulig. Kanskje de sliter med en defisitt?

Ja, dette er en samling av velkjente klisjéer.
En fantastisk eventyrverden med AD&D motiver, samt musikalske løsninger som har vært kjent siden 1980-tallet... Jeg vet om mange folk som finner det kjedelig.

Etter min mening, er det ikke "klisjé vs. originalitet" som teller.

Det som teller er inspirasjon, eller mangel av inspirasjon.

Inspirerte mennesker kan fylle verdens mest overbrukte stereotyper med ærlig innhold, slik at det er verdt å høre på. Det er ikke nødvendigvis bra å være så desperat ute etter å være unik og innovativ. Det som teller er at man har noe spesiell - en melding, en inspirasjon som man vil kommunisere ved hjelp av musikken.

Og, hvem som bryr seg om at det er mildt sagt barnslig og useriøs? Jeg synes det som er latterlig er folk som tar seg selv på alvor.
Nettopp fordi jeg vet hvordan det føles å være trist hele tiden, setter jeg enorm pris på slike artige gledemetall (okay, la oss utsi: ølmetall) formasjoner.
Spesielt om de kan mestre sine instrumenter :}

Det er noe som jeg har sett flere ganger. Jeg fant til og med en Nemi-strip om det; min notoriske latskap forhindrer meg i å finne det frem online, men det er om Nemi som er barnevakt; den "kjære" mamma'en er svært opphisset av et eller annet bagatellproblem og blir hysterisk. Nemi advarer ungen "Kan du se det? Det er det som skjer når man ikke kanaliserer sine frustrasjoner ved å høre på metal!"

Jeg har hørt det flere ganger fra diverse folk at de "hører på metal fordi det hjelper dem ved å få aggresjonen ut".

Jeg finner denne attityden svært overflatisk og umusikalsk. Det føles som om det er det eneste som de vet om "metal": "Åhhhh, metal er aggressiv musikk så det skal hjelpe meg når jeg er sint." En ganske dum generalisering, synes jeg. Hvis det er det eneste du vet - "metal == aggressiv, tøff, jeg er en rebel" -, kanskje du skulle finne ut litt mer om emnet.
Metal kan være så mange forskjellige ting, og det er ikke bare de subkategoriene som jeg snakker om!

Jeg har massevis av favoritter, mange av dem er metal, men som musikkelsker sier jeg aldri "jeg hører på metal"- - fordi det er ikke de kategoriene, merkelappene eller konnotasjonene som jeg er opptatt av. Det er harmonier, opplevelsen, meldingen/innholdet som en sang kommuniserer som teller. Noe som fascinerer meg, noe som jeg kan resonere til, noe som stimulerer rytmesansen, gehør, et eller annet fulltreff hovedtema, riff, gitarsolo som får meg til å flyve opp til uoppfattelige høyder av eufori - jeg bare elsker denne opplevelsen. Det er ingenting utkalkulert med det. En musikkopplevelse gir meg mye mer enn en mulighet til å mestre min aggresjon.

I tillegg til det, jeg er meget skeptisk: det ser ikke helt ærlig ut.
Dersom én bare "bruker" musikk for å oppnå et bestemt mål - for eksempel, å bli kvittert med aggressjonen -, er det ikke sannsynlig at vedkommende virkelig liker metal.
Har de ingen sinne og aggresjon å kanalisere, hører de ikke på metal, eller hvordan mener de det?

Forresten, jeg lurer på hvor mye aggresjon kan kanaliseres ved hjelp bruk av slike låter som for eksempel Hammerfall - Glory To The Brave (sangen innebærer så dype og ærlige emosjoner at den fikk ikke-metal folk til å gråte, faktisk), Judas Priest - Angel, Ozzy - Tonight (soloene av min favoritt gitarvirtuos engel er min eneste grunn til å være villig til å høre på en så sirupaktig låt), Dio - Don't Talk To Strangers, Iron Maiden - Revelations, Manowar - The Crown And The Ring,  Malmsteen og Dio - Dream On, Impellitteri - I'll Be Searching, eller hvilken som helst ballad av Axel Rudi Pell...

Ja, de tøffe guttene hører på aggressiv musikk for å mestre aggresjonen. Beklager, men jeg er ikke tøff nok til å nå til dette nivået. Jeg bare liker musikken og lar den fascinere meg og utsi det jeg tenker eller føler.