![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Musikalske mennesker ser ut til å ha hver sine foretrukne tonearter.
Ærlig talt, først trodde jeg at det var bare min privat dumhet: mine største favoritter tilfeldigvis pleier å være skrevet i C-moll. Ikke alle av dem, naturligvis, men det var litt mistenkelig at jeg hadde altfor mange favoritter i C-moll, både innen klassisk musikk (BWV 546 - Praeludium und Fugue C-moll, BWV 582 - Passacaglia und Fugue C-moll, også Jan Dismas Zelenka sin Miserere i C-moll og Requiem i C-moll; min favoritt Buxtehude-kantata "O Gottes Stadt" er også C-moll) og populær musikk ("Girl" av The Beatles, og jeg må innrømme at Holy Diver var sangen som gjorde meg til en Dio-fan for resten av mitt liv... kan dere gjette tonearten?... Ja. Det er C-moll).
En interessant tilfeldighet, tenkte jeg. Så dum kan jeg ikke være, trodde jeg.
Men jeg fant ut at fenomenet er ikke helt ukjent.
For eksempel, det har alltid vært et kjent faktum at vår gamle venn Charles Hardin likte å skrive låter i A-dur, til og med Beatles-medlemmene kalte A-dur for "Buddy Holly toneart" :Đ
Og nå, fikk jeg mistanker om hva Judas Priest-tonearten er.
Det er H-moll!
Naturligvis er det ikke hver og en Priest-sang som er skrevet i H-moll, men det er verdt å tenke om slike legendariske sanger som Beyond The Realms Of Death, Angel take me far away, eller Hell Patrol (they're glory bound, the Hell Patrol!)... ja, man kan skrive meget kraftige låter i en slik "følsom" og "lengselsfull" toneart. (Bare at man må hete Glen Tipton, Rob Halford og/eller Les Binks for å kunne gjøre sånn.)
Ærlig talt, først trodde jeg at det var bare min privat dumhet: mine største favoritter tilfeldigvis pleier å være skrevet i C-moll. Ikke alle av dem, naturligvis, men det var litt mistenkelig at jeg hadde altfor mange favoritter i C-moll, både innen klassisk musikk (BWV 546 - Praeludium und Fugue C-moll, BWV 582 - Passacaglia und Fugue C-moll, også Jan Dismas Zelenka sin Miserere i C-moll og Requiem i C-moll; min favoritt Buxtehude-kantata "O Gottes Stadt" er også C-moll) og populær musikk ("Girl" av The Beatles, og jeg må innrømme at Holy Diver var sangen som gjorde meg til en Dio-fan for resten av mitt liv... kan dere gjette tonearten?... Ja. Det er C-moll).
En interessant tilfeldighet, tenkte jeg. Så dum kan jeg ikke være, trodde jeg.
Men jeg fant ut at fenomenet er ikke helt ukjent.
For eksempel, det har alltid vært et kjent faktum at vår gamle venn Charles Hardin likte å skrive låter i A-dur, til og med Beatles-medlemmene kalte A-dur for "Buddy Holly toneart" :Đ
Og nå, fikk jeg mistanker om hva Judas Priest-tonearten er.
Det er H-moll!
Naturligvis er det ikke hver og en Priest-sang som er skrevet i H-moll, men det er verdt å tenke om slike legendariske sanger som Beyond The Realms Of Death, Angel take me far away, eller Hell Patrol (they're glory bound, the Hell Patrol!)... ja, man kan skrive meget kraftige låter i en slik "følsom" og "lengselsfull" toneart. (Bare at man må hete Glen Tipton, Rob Halford og/eller Les Binks for å kunne gjøre sånn.)
