![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Östersund rlz
Jul. 26th, 2024 05:24 pmVi tilbragte noen dager i Sverige, og - som vanligvis - var opplevelsen helt trivelig. Har alltid likt stedet - en veldig vennlig småby med en spesiell stemning.
Kanskje jeg er i ferd mot å bli gammel, men alkohol ikke frister meg i det siste og ikke skjønner hvorfor det er hovedattraksjonen for så mange mennesker. Å drikke i byen og å dumme seg ut er ikke morsomt i det hele tatt.
På den første natten fikk vi oppleve noe spennende: en ganske påvirket kvinne ble åpenbart sur på sin kjæreste, vi hørte henne skrike "Arnfinn! ARNFINN!" Vet ikke hva stakkars Arnfinn hadde gjort - eller hva han hadde feilet å gjøre -, men han skal forhåpentligvis skjerpe seg i fremtiden for å forebygge å få så mye kjeft.
Å ja. Vi vet at jeg er en så gledelig person, livets solstråle faktisk, men måtte innse at jeg burde begrense denne altfor livlige attityden.
Jeg hadde egentlig ingen planer om å oppdage byens mest deprimerende sider - kirkegården, baksiden av sykehuset med krematoriet -, men ved en tilfeldighet klarte jeg finne veien til disse oppmuntrende stedene.
Jeg vet at jeg trenger noen nær-livet-opplevelser istedet. Men fant noen vakre, gamle krypter ihvertfall - og det er nettopp det som fikk meg til å tenke litt: det er ikke slike deprimerende steder som burde få meg til å føle at "jeg hører hjemme her!"
Å kalle familiekrypten "hvilerom" (greit da, hvilorum som de skriver det på svensk) er svært, svært poetisk og romantisk etter min mening.
Et fint gravkapell. Kall meg morbid men jeg finner det vakkert.
Okay, tilbake til områdene som er bebodd av de levende. Sveriges våpenskjold med tre gullkroner - på Östersund sentralstasjon.
På veien hjem, prøvde jeg å ta noen bilder fra togvinduet - med variert suksess.
Landskap yeah.
Togstasjon yeah. Kanskje vi skal besøke bare Kopperå en annen gang.
Helt åpenbart at jeg har ikke særlig store ambisjoner om å bli fotokunstner. Det beklager jeg.
Kanskje jeg er i ferd mot å bli gammel, men alkohol ikke frister meg i det siste og ikke skjønner hvorfor det er hovedattraksjonen for så mange mennesker. Å drikke i byen og å dumme seg ut er ikke morsomt i det hele tatt.
På den første natten fikk vi oppleve noe spennende: en ganske påvirket kvinne ble åpenbart sur på sin kjæreste, vi hørte henne skrike "Arnfinn! ARNFINN!" Vet ikke hva stakkars Arnfinn hadde gjort - eller hva han hadde feilet å gjøre -, men han skal forhåpentligvis skjerpe seg i fremtiden for å forebygge å få så mye kjeft.
Å ja. Vi vet at jeg er en så gledelig person, livets solstråle faktisk, men måtte innse at jeg burde begrense denne altfor livlige attityden.
Jeg hadde egentlig ingen planer om å oppdage byens mest deprimerende sider - kirkegården, baksiden av sykehuset med krematoriet -, men ved en tilfeldighet klarte jeg finne veien til disse oppmuntrende stedene.
Jeg vet at jeg trenger noen nær-livet-opplevelser istedet. Men fant noen vakre, gamle krypter ihvertfall - og det er nettopp det som fikk meg til å tenke litt: det er ikke slike deprimerende steder som burde få meg til å føle at "jeg hører hjemme her!"
Å kalle familiekrypten "hvilerom" (greit da, hvilorum som de skriver det på svensk) er svært, svært poetisk og romantisk etter min mening.
Et fint gravkapell. Kall meg morbid men jeg finner det vakkert.
Okay, tilbake til områdene som er bebodd av de levende. Sveriges våpenskjold med tre gullkroner - på Östersund sentralstasjon.
På veien hjem, prøvde jeg å ta noen bilder fra togvinduet - med variert suksess.
Landskap yeah.
Togstasjon yeah. Kanskje vi skal besøke bare Kopperå en annen gang.
Helt åpenbart at jeg har ikke særlig store ambisjoner om å bli fotokunstner. Det beklager jeg.
