"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Det er noe som jeg har sett flere ganger. Jeg fant til og med en Nemi-strip om det; min notoriske latskap forhindrer meg i å finne det frem online, men det er om Nemi som er barnevakt; den "kjære" mamma'en er svært opphisset av et eller annet bagatellproblem og blir hysterisk. Nemi advarer ungen "Kan du se det? Det er det som skjer når man ikke kanaliserer sine frustrasjoner ved å høre på metal!"

Jeg har hørt det flere ganger fra diverse folk at de "hører på metal fordi det hjelper dem ved å få aggresjonen ut".

Jeg finner denne attityden svært overflatisk og umusikalsk. Det føles som om det er det eneste som de vet om "metal": "Åhhhh, metal er aggressiv musikk så det skal hjelpe meg når jeg er sint." En ganske dum generalisering, synes jeg. Hvis det er det eneste du vet - "metal == aggressiv, tøff, jeg er en rebel" -, kanskje du skulle finne ut litt mer om emnet.
Metal kan være så mange forskjellige ting, og det er ikke bare de subkategoriene som jeg snakker om!

Jeg har massevis av favoritter, mange av dem er metal, men som musikkelsker sier jeg aldri "jeg hører på metal"- - fordi det er ikke de kategoriene, merkelappene eller konnotasjonene som jeg er opptatt av. Det er harmonier, opplevelsen, meldingen/innholdet som en sang kommuniserer som teller. Noe som fascinerer meg, noe som jeg kan resonere til, noe som stimulerer rytmesansen, gehør, et eller annet fulltreff hovedtema, riff, gitarsolo som får meg til å flyve opp til uoppfattelige høyder av eufori - jeg bare elsker denne opplevelsen. Det er ingenting utkalkulert med det. En musikkopplevelse gir meg mye mer enn en mulighet til å mestre min aggresjon.

I tillegg til det, jeg er meget skeptisk: det ser ikke helt ærlig ut.
Dersom én bare "bruker" musikk for å oppnå et bestemt mål - for eksempel, å bli kvittert med aggressjonen -, er det ikke sannsynlig at vedkommende virkelig liker metal.
Har de ingen sinne og aggresjon å kanalisere, hører de ikke på metal, eller hvordan mener de det?

Forresten, jeg lurer på hvor mye aggresjon kan kanaliseres ved hjelp bruk av slike låter som for eksempel Hammerfall - Glory To The Brave (sangen innebærer så dype og ærlige emosjoner at den fikk ikke-metal folk til å gråte, faktisk), Judas Priest - Angel, Ozzy - Tonight (soloene av min favoritt gitarvirtuos engel er min eneste grunn til å være villig til å høre på en så sirupaktig låt), Dio - Don't Talk To Strangers, Iron Maiden - Revelations, Manowar - The Crown And The Ring,  Malmsteen og Dio - Dream On, Impellitteri - I'll Be Searching, eller hvilken som helst ballad av Axel Rudi Pell...

Ja, de tøffe guttene hører på aggressiv musikk for å mestre aggresjonen. Beklager, men jeg er ikke tøff nok til å nå til dette nivået. Jeg bare liker musikken og lar den fascinere meg og utsi det jeg tenker eller føler.