"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Det finnes så mange myter om depresjon at jeg ble lei av dem i det siste.

Også, det er kjedelig å høre folk som sier "jeg er deppa over..." - og det kommer helt normale, vanlige og realistiske grunner til å være trist.

Håper at dette ikke høres arrogant ut, men nei, har du en realistisk grunn til å være trist, er dette ikke det samme som å være deprimert.
Det er helt normalt og sunt å være trist etter at du strøk ved eksamen, din kattunge døde eller du har kranglet med din kjæreste eller foreldre.

Og, depresjon betyr ikke at man er trist (for å begynne med). Depresjon er mer enn det. I alvorlige tilfeller det kan bety at man - på en morbid måte - gleder seg om man med minste klarer å føle sorg.

Klinisk depresjon betyr at man er kronisk sliten - uten hvilken som helst grunn -, demotivert til å gjøre noe som helst - eller er så utmattet at man ganske ofte glemmer hva man egentlig har lyst til eller skulle gjøre. Man mister gleden over alt man pleide å like. Det er ingen og ingenting som kunne virke potensielt oppmuntrende.
Denne apatien som er litt vanskelig å beskrive er det verste; samt at man kan virke mer irritabel enn vanligvis (som regel, over helt bagatelle småtterier). Ja, jeg skjønner hvordan selvmotsigende det høres ut.

Bare å stå opp og å dusje krever så utrolig mye energi at man blir demotivert til å forlate senga. Det eneste som man har lyst til er å sove, eller å skjenke i seg varme drikker. Nå lurer jeg på om dette er en offisiell symptom av depresjon: inntak av en vanvittig mengde med kaffe og té. Jeg prøver mitt beste for ikke å gjøre søvnløsheten enda verre: som regel, det er bare pulverkaffe - som inneholder mindre kaffein - og grønn té eller urteté, men ikke alltid... Ja, jeg vet at sterk Yorkshire té kommer ikke til å redde meg.

Det kommer med en rekke virkninger.

Det er ikke spennende, og det ikke gjør deg kul eller interessant, å være enten søvnløs, eller å sove gjennom halve dagen (og å våkne kronisk sliten etterpå, likevel).

Det er ikke fascinerende å tape matlysten - du vet at du burde spise noe normalt, men alt som du pleide å like smaker som papir. Og, hvem har lyst til å spise papir, egentlig? (Ja, det er mange som opplever nettopp det motsatte: de spiser og spiser, men det er ingenting som kan gjøre dem mett, ingenting som kunne gi dem energien som de mangler).


Det aller verste med depresjonen er at man ikke har lyst til å dra ut fra leiligheten - selv om man vet at litt luft og fysisk aktivitet alltid hjelper, og selv om man har lest mange hjelp-til-selvhjelp artikler om "gjør deg synlig!" som det enkleste og mest effektive råd mot eventuelle selvmordstanker.
Her kommer den største myten av alle: nei, man er ikke nødt til å lide av depresjon for å ha tanker om å ta sitt liv, og ja, det er mange folk som sliter med selvmordstanker men er altfor deprimerte til å gjøre det.

Ja, alvorlig depresjon kommer med mange negative tanker. "Du er verdt ingenting", "du er verdt mindre enn avfall - avfall ihvertfall kan resirkuleres", "verdenen ville være et bedre sted uten deg", "gjør en tjeneste til verdenen og slutt å eksistere!", "det gjør ingen forskjell om du kreperer eller ikke" og så videre. Du ender opp med vanskeligheter ved å skille mellom dine egne negative tanker og virkeligheten.


Så - nei, det er ikke en svakhet. Det er ikke om "å mase" eller å være oppmerksomhetssyk.
Kjipt er det. Ingenting romantisk.

Okay. Nå forsøker jeg å tvinge meg til å gå ut med selektivt avfall, ihvertfall. Jeg lover at jeg skal ikke resirkulere meg selv i tillegg!