"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Min nye telefon, en Motorola G04 har ankommet i dag.

Jeg har aldri vært en typisk mobildebil: bruker toskfonen* bare til de aller viktigste oppgavene, så trenger jeg ikke bytte mobil to ganger hvert år.
Men nå var tiden absolutt inne til å få meg en ny én.

Hadde flere grunner til å velge en Motorola.
Jeg husker at det pleide å være "Det Store Merkenavn" før eplet kom i bildet. (Jeg bojkotterer eplet, forresten. Ingen iTing i min nærhet, takk.)
Men de legger mer vekt til pålitelighet enn til å fascinere brukere med spesialeffekter og sånne. Det er noe for meg, den notoriske funksjonalisten.

Nettopp fordi jeg ikke bruker toskfonen til mer enn... telefonsamtaler (for overraskende i 2024!), sms'er, fotografering og å stemme gitar, trodde jeg ikke at jeg kunne ha nytte av en dyrere modell en denne G04'en - i grønn, til en forandring, fordi det er beroligende.

Beskrivelsene jeg leste på nettet bare bekreftet at dette ikke var et dumt valg.
Folk som har prøvd tingen ut sier at den fungerer overraskende godt for en så kostnadseffektiv telefon å være; altfor mange ekstra tjenester kan ikke forventes men hovedfunksjonene virker bare kjempefint. Det er nettopp hva jeg trenger, og mer enn det trenger jeg ikke.
__________________________

* Toskfon - et gammelt og ironisk uttrykk fra de arkaiske tidene når mobiltelefon var et statussymbol som ikke alle hadd råd til og som nyrike oppkomlinger gjerne skrøt med. Det var mange mennesker som forble tosker, også etter å ha blitt plutselig veldig rike, og de likte å vise frem de dyre mobiltelefonene sine for å gni det inn hvordan sinnssykt (innflytelses)rike de er.
I nåtiden har det samme uttrykket en helt annen betoning. Alle er blitt så avhengige av telefonene sine at folkeskikk er nå nesten helt glemt. Det samme gjelder slike gammeldagse, utdaterte begrep som ordforråd, formuleringsevner og evnen til å skrive i hele - eller utvidede - setninger. Det er grunnen til at betegnelsen "toskfon" lever sin renaissance i det siste, ihvertfall i mitt nærmeste miljø.

Mer akkurat sagt: siden mitt fornavn ikke har en offisiell navnedag, feirer jeg navnedagen av mitt mellomnavn som jeg fikk etter min farfar, verdens kuleste militærbetjent. Det føles utrolig godt, å hete nesten det samme som han.
Han var en fantastisk person og å ha så mange fellesevner og personlighetstrekk med ham gjør meg stolt. Et menneske som er streng og disiplinert, men har en spesiell varm personlighet og en ekstremt stor sans for rettferdighet, noe som gjorde at han var en bra soldat og en populær (!) kommandør.
Jeg kunne til og med forfalske håndskriften hans! Det er noe som jeg finner både artig og hjertevarmerende.

Uansett, må jeg passe på å ikke miste verdigheten.
Alkohol har vist seg å være en dårlig venn, så sa jeg at vi kunne leve uten hverandre i fremtiden. Idéen av å feire navnedagen med barnechampagne føles litt morsomt og uvant, men det er garantert at jeg skal ikke dumme meg ut. Åpenbart positivt.

(Ærlig talt, jeg kan føle at jeg dummer meg ut etter å ha drukket 2...3 øl og etter å ha virket litt mer kommunikativ og pratsom enn vanligvis.
Har skjedd flere ganger at jeg trodde jeg skrev idiotisk fullprat - eller tullprat - på internettet, men dagen derpå innså jeg at jeg skrev ingenting uakseptabelt... bare delte noen tanker som jeg vanligvis ikke nevner til andre.)

Kjæresten min bekymrer seg over at jeg skal bare ha barnechapnagne på nyttårsaften.

Får se.

I det siste, finner jeg alkohol så unødvendig at det overrasker meg. Jeg kunne drikke om jeg ville, men har ingen lyst til det.

Greit, greit. Om jeg bare skrev når jeg virkelig føler at jeg har noe interessant å dele - noe som kan interessere eventuelle lesere -, ville denne bloggen aldri bli oppdatert.
I det siste, ble jeg altfor oppslukket av min egen indre verden, og ser veldig lite sannsynlighet til at folk - hvem som helst - kan potensielt være interessert i hva som helst jeg skriver. Ja, jeg har slike tanker - i denne narsissistiske verdenen hvor folk deler bilder av hva de spiste til middag og hvor de drikker de eksklusive og cocktail'ene sine. Kan det hende at jeg finner denne verdenen litt altfor overflatisk?

Jeg har begynt å lide av nabofobi. Dette er en kjent psykisk lidelse som har realistiske grunner.
Superhelten i en av mine favorittromanserier, Vis Major, sliter av nabofobi. Den fryktløse soldaten som kastet en oberstløytnant i svømmebassengen (fordi oberstløytnanten gav uttrykk til visse uakseptable holdninger om menneskelivets verdi) blir hysterisk over tanken at menneskenes 110% har naboer. Når han patruljerer i byen og sin kollega begynner å virke slitsom og irriterende, sier han "Meningen er ikke å såre deg, men ved øyeblikket oppfører du deg som en nabo."

Nå er jeg ikke overrasket i det hele tatt. Naboer. Naboer! NABOER!!!
Naboene som bor under oss enten mangler forståelsen av kulturelle forskjeller, eller så skjønner de ikke hvordan tynne disse veggene er: praktisk talt hver dag og hver natt, snakker de så høyt og så impulsivt at først jeg trodde at de hadde et bursdagsselskap. Men jeg går ut fra at de ikke har bursdag hver dag! Kanskje de vet ikke hvordan forstyrrende det er.

Forresten - og dette har ingenting med naboene å gjøre - jeg savner det gamle internettet.
Folk hadde unike og kreative website'er. Folk skrev blogg med meningsfulle tanker, istedet for å dele bilder med statusmeldinger. Fakebook og Instagram ødela det - både kreativiteten, privatlivet og den gjennomsnittlige IQ'en av befolkningen.
Jeg husker hva jeg leste i Murphy's Law.
"Konstruerer du et system som kan brukes - til og med - av idioter, blir det bare brukt av idioter."
Det var hurraoptimistisk skrevet. Dagens versjon av den samme regelen høres omtrent slik ut:
"Konstruerer du et system som kan brukes av idioter, blir folk retarderte nok til å senke ned til dette nivået av idiotisme."

Jeg tror jeg skal gjøre noe. Noe utdatert men kreativt. Jeg savner å ha et nettsted.

Forresten, Fifth Angel er min nye favoritt. Det er det jeg kaller ekte, gammeldags metall! Til tross for at de er fra USA, høres musikken ikke særlig "amerikansk" ut. Meget nostalgisk. Og massevis av gitarsoloer!

Våknet altfor tidlig, noe som førte til at jeg har vært omtrent ubrukelig gjennom hele dagen. Hjernedød, defokusert og mangler kreativitet.
Det eneste jeg er i stand til å gjøre er å lese gamle krimsaker, gjerne fra 1940...1960-tallet. Nostalgisk brutalitet, skjønner dere.

Forstår ikke hvorfor visse mennesker er motiverte til å steke grillet åtsel, krydret rikelig med hvitløk, i dette været. Jeg åpner vinduet og det som kommer inn, istedet for frisk luft, er... lukt av brennende lik og løk og hvitløk. Blææææææææhhhh.

Ja, ja, det vet jeg, jeg er den idealistiske, romantiske ridderen som ikke akkurat lever i denne verdenen og så hater jeg å drepe forsvarsløse dyr (og mener at å betale andre for å gjøre den skitne jobben er enda tåpeligere gjort), men... er det ikke normalt at man ikke engang er fristet av noe som helst som er stekt og drypper av olje, mens det er så varmt?
Er det ikke naturlig at man har mer lyst til frukt, fersk salat og yoghurt (plantebasert, selvfølgelig) på sommeren? Er det ikke normalt at mens det er så varmt, er man veldig lite motivert i å bruke komfyren eller stekeovnen?

Det finnes så mange myter om depresjon at jeg ble lei av dem i det siste.

Også, det er kjedelig å høre folk som sier "jeg er deppa over..." - og det kommer helt normale, vanlige og realistiske grunner til å være trist.

Håper at dette ikke høres arrogant ut, men nei, har du en realistisk grunn til å være trist, er dette ikke det samme som å være deprimert.
Det er helt normalt og sunt å være trist etter at du strøk ved eksamen, din kattunge døde eller du har kranglet med din kjæreste eller foreldre.

Og, depresjon betyr ikke at man er trist (for å begynne med). Depresjon er mer enn det. I alvorlige tilfeller det kan bety at man - på en morbid måte - gleder seg om man med minste klarer å føle sorg.

Klinisk depresjon betyr at man er kronisk sliten - uten hvilken som helst grunn -, demotivert til å gjøre noe som helst - eller er så utmattet at man ganske ofte glemmer hva man egentlig har lyst til eller skulle gjøre. Man mister gleden over alt man pleide å like. Det er ingen og ingenting som kunne virke potensielt oppmuntrende.
Denne apatien som er litt vanskelig å beskrive er det verste; samt at man kan virke mer irritabel enn vanligvis (som regel, over helt bagatelle småtterier). Ja, jeg skjønner hvordan selvmotsigende det høres ut.

Bare å stå opp og å dusje krever så utrolig mye energi at man blir demotivert til å forlate senga. Det eneste som man har lyst til er å sove, eller å skjenke i seg varme drikker. Nå lurer jeg på om dette er en offisiell symptom av depresjon: inntak av en vanvittig mengde med kaffe og té. Jeg prøver mitt beste for ikke å gjøre søvnløsheten enda verre: som regel, det er bare pulverkaffe - som inneholder mindre kaffein - og grønn té eller urteté, men ikke alltid... Ja, jeg vet at sterk Yorkshire té kommer ikke til å redde meg.

Det kommer med en rekke virkninger.

Det er ikke spennende, og det ikke gjør deg kul eller interessant, å være enten søvnløs, eller å sove gjennom halve dagen (og å våkne kronisk sliten etterpå, likevel).

Det er ikke fascinerende å tape matlysten - du vet at du burde spise noe normalt, men alt som du pleide å like smaker som papir. Og, hvem har lyst til å spise papir, egentlig? (Ja, det er mange som opplever nettopp det motsatte: de spiser og spiser, men det er ingenting som kan gjøre dem mett, ingenting som kunne gi dem energien som de mangler).


Det aller verste med depresjonen er at man ikke har lyst til å dra ut fra leiligheten - selv om man vet at litt luft og fysisk aktivitet alltid hjelper, og selv om man har lest mange hjelp-til-selvhjelp artikler om "gjør deg synlig!" som det enkleste og mest effektive råd mot eventuelle selvmordstanker.
Her kommer den største myten av alle: nei, man er ikke nødt til å lide av depresjon for å ha tanker om å ta sitt liv, og ja, det er mange folk som sliter med selvmordstanker men er altfor deprimerte til å gjøre det.

Ja, alvorlig depresjon kommer med mange negative tanker. "Du er verdt ingenting", "du er verdt mindre enn avfall - avfall ihvertfall kan resirkuleres", "verdenen ville være et bedre sted uten deg", "gjør en tjeneste til verdenen og slutt å eksistere!", "det gjør ingen forskjell om du kreperer eller ikke" og så videre. Du ender opp med vanskeligheter ved å skille mellom dine egne negative tanker og virkeligheten.


Så - nei, det er ikke en svakhet. Det er ikke om "å mase" eller å være oppmerksomhetssyk.
Kjipt er det. Ingenting romantisk.

Okay. Nå forsøker jeg å tvinge meg til å gå ut med selektivt avfall, ihvertfall. Jeg lover at jeg skal ikke resirkulere meg selv i tillegg!

Mitt liv er ikke akkurat spennende, og jeg liker det sånn. Sinnsro. Fred. Ingenting distraherende.

Alkohol ikke frister meg i det siste.
Jeg mener ikke bare at jeg finner disse fyllekveldene svært kjedelig og meningsløs - skjønner dere, når det er obligatorisk å drikke seg full, man føler seg tvunget til å dra ut og å "feste" i byen, dvs å dumme seg ut og å virke som en komplett idiot; bare for å være syk og å skamme seg dagen derpå og å håpe at de andre klarte å dumme seg ut enda grovere (og de sier at de "husker ingenting" av det som skjedde)... Det er kjedelig, og fører til ingenting.

Men, jeg ikke engang har lyst til å kose meg med noen øl hjemme.
Det gjorde jeg mange ganger og det førte til ingenting.
Den eneste forskjell er at jeg ikke dummer meg ut. Jeg sitter foran internettet, hører på musikk og ser på videoer som fører til at jeg får rare tanker og følelser. Det er ikke farlig i det hele tatt, jeg ikke havner i farlige situasjoner og det finnes ingen publikum eller selskap som vitner hvordan idiotisk jeg er. (Å ja, husk at alkohol ikke skaper nye personlighetstrekk men får én til å miste kontroll over sin medfødte, dype, uhelbredelige og håpløse idiotisme.)
Men, denne indre følelsen, dette rare humøret jeg havner i, samt de rare emosjonene som kommer frem - selv om jeg ikke drakk altfor mye - var alltid tilstede. Det likte jeg svært dårlig.

Det er grunnen til at jeg ikke savner alkohol fra mitt liv. Kan meget godt trives mens jeg drikker bare grønn té. Jeg egentlig nyter å være edru og å være fokusert nok til å gjøre ting jeg virkelig har lyst til. Ærlig talt, å føle normal er en av de aller beste opplevelsene jeg kan forestille meg. Ganske kjedelig, ja, men det føles bedre enn jeg trodde.