
Min nye telefon, en Motorola G04 har ankommet i dag.
Jeg har aldri vært en typisk mobildebil: bruker toskfonen* bare til de aller viktigste oppgavene, så trenger jeg ikke bytte mobil to ganger hvert år.
Men nå var tiden absolutt inne til å få meg en ny én.
Hadde flere grunner til å velge en Motorola.
Jeg husker at det pleide å være "Det Store Merkenavn" før eplet kom i bildet. (Jeg bojkotterer eplet, forresten. Ingen iTing i min nærhet, takk.)
Men de legger mer vekt til pålitelighet enn til å fascinere brukere med spesialeffekter og sånne. Det er noe for meg, den notoriske funksjonalisten.
Nettopp fordi jeg ikke bruker toskfonen til mer enn... telefonsamtaler (for overraskende i 2024!), sms'er, fotografering og å stemme gitar, trodde jeg ikke at jeg kunne ha nytte av en dyrere modell en denne G04'en - i grønn, til en forandring, fordi det er beroligende.
Beskrivelsene jeg leste på nettet bare bekreftet at dette ikke var et dumt valg.
Folk som har prøvd tingen ut sier at den fungerer overraskende godt for en så kostnadseffektiv telefon å være; altfor mange ekstra tjenester kan ikke forventes men hovedfunksjonene virker bare kjempefint. Det er nettopp hva jeg trenger, og mer enn det trenger jeg ikke.
__________________________
* Toskfon - et gammelt og ironisk uttrykk fra de arkaiske tidene når mobiltelefon var et statussymbol som ikke alle hadd råd til og som nyrike oppkomlinger gjerne skrøt med. Det var mange mennesker som forble tosker, også etter å ha blitt plutselig veldig rike, og de likte å vise frem de dyre mobiltelefonene sine for å gni det inn hvordan sinnssykt (innflytelses)rike de er.
I nåtiden har det samme uttrykket en helt annen betoning. Alle er blitt så avhengige av telefonene sine at folkeskikk er nå nesten helt glemt. Det samme gjelder slike gammeldagse, utdaterte begrep som ordforråd, formuleringsevner og evnen til å skrive i hele - eller utvidede - setninger. Det er grunnen til at betegnelsen "toskfon" lever sin renaissance i det siste, ihvertfall i mitt nærmeste miljø.