"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Kall meg middelaldersk. Jeg skal takle det.

Etter å ha tilbragt noen stressende timer i byen for å gjøre juleshoppingen ferdig, og etter å ha ankommet hjem med tunge sekker, ble vi konfrontert med at den elektroniske dørlåsen nektet å slippe oss inn. Sensoren blinket rødt og ga fra seg pipende lyd.

Det finnes veldig få anledninger når jeg er takknemlig for å ha vokst opp i et deprimerende land i Østeuropa.
En av de få fordelene er å være flytende i et språk som er usedvanlig rik i nyanserte fornærmelser og fargerike, biologiske banneord. Denne typen ordforråd er svært nyttig å ha i slike situasjoner.

Etter en telefonsamtale med vaktmesteren, fikk vi vite hvem som må ringes i en slik nødssituasjon og så snakket vi med vedkommende fagpersonen. Han sa at han skulle ankomme i løpet av omtrent 40 minutter - noe som ikke akkurat gjorde oss lykkelig. Hva skulle vi gjøre foran døra av vår egen leilighet for 40 minutter?

Men, et siste, desperate forsøk på å åpne døra førte til suksess. Hva, finnes det magi utenfor Harry Potter-eventyrene?

Etter nok en samtale med fagfolket, ble vi rikere med en viktig informasjon: disse elektroniske låsene kan midlertidlig nekte å fungere i kulde.

Mange takker. Det er det som verdenen trengte! Hypermoderne, elektroniske dørlås som ikke lar innbruddstyvene komme inn... men ikke beboere heller.

Forresten - jeg sparer alkohol til de spesielle anledningene, men jeg pleier å forstå hva som er verdt å kjøpe.
Det er IKKE prisen som bestemmer det. Man kan finne noe utrolig fantastisk - for en vennlig pris. Man kan kjøpe seg noe som er ikke akkurat billig men som er verdt prisen. Og man kan kjøpe seg en deprimerende skuffelse for en vanvittig høy pris.

Lurer på hvor mye jeg skal ha kapasitet til å drikke opp - har ikke drukket alkohol siden september (da tok jeg to cider på Jokke-minnekonserten, ja) så det kan hende at to glass med vin skal slå meg i hodet.

Ihvertfall, herved presenterer jeg dagens fangst.



Astica Chardonnay er min evige favoritt. Lett, frisk, tørr og fruktig - og fantastisk krystallklar! Det var klarheten som jeg ble forelsket i når jeg prøvde Astica Chardonnay første gang.
En elegant Chardonnay kan vurderes som selskapsvin, passer til hvilken som helst anledning.
Den andre Chardonnay-en, Trivento, har jeg ikke prøvd før, men Chardonnay'er har jeg alltid hatt en preferanse for. Og denne typen kommer fra Argentina, slik som Astica, så er det verdt min tillit.

Når det gjelder Médoc - det er mer enn vin.
Det er noe som man sparer til spesielle anledninger, noe som man deler med de spesielle menneskene.
Det ville være vanskelig å verbalisere det.
Om Haut-Médoc er det umulig å si noe som helst annet enn en uartikulert "WAAAAAAAAAAAAAAAAHHHH!"- fordi å si at tingen er mer enn fantastisk ville være en ydmykende evfemisme. Det samme gjelder den andre typen Médoc på dette bildet.

En tredje type som jeg elsker fant jeg ikke hos Vinmonopolet nå, men bare for å informere dere: dersom dere finner Listrac-Médoc, er det obligatorisk å kjøpe det - for å dele det med deres kjærester eller nærmeste venner som fortjener det.

Jeg har en venn som er blitt så fascinert av det hele konseptet med Médoc at han gjorde det til et ordspråk.
Dersom han vil uttrykke at en viss person sin mening teller ikke, at han/hun er ikke verdt eller verdig nok til å bli tatt i betraktning, sier han om vedkommende "Sånne mennesker får ikke Médoc."
DVS det er ikke verdt å tilby Médoc til folk som hverken fortjener eller er i stand til å verdsette det.

Rosé champagne er jeg litt usikker på. Det er obligatorisk til nyttårsaften, såvidt jeg husker.

Jeg ble lettet når våre forrige naboer - Jesus-folket - flyttet. Ingen falsk brøling ("synging" som de trodde) og ingen prekener rundt kl. 2.

Men de nye naboene gjør noe svært, svært lignende. Det høres ut til å ha ingenting med religiøs fanatisme å gjøre, men jeg kan høre hvilket TV-program de er besatte av og de høyrøstede samtalene de holder, omtrent hele kvelden.

Og naboene under oss pusser opp. De bruker borhammer med betongbor av størrelsen på 15 eller 17, etter bråket å dømme.

(Har lest at det finnes bortskjemte konsumdroider som pusser opp en leilighet som de har nettopp kjøpt og som er helt nyoppusset - fordi den ikke tilfredsstiller deres sans for stil. Sans for stil for fæn!
Det finnes mange hjemløse mennesker som ikke engang har råd til å leie et rom i kollektiv, mens disse elitistiske snobbene har så høye behov.

Nå lurer jeg på om de har den samme sansen for stil, også når det gjelder musikk, litteratur og kunst? Hører de på ingenting annet enn de mest geniale komponistene, kanskje? Leser de ingenting annet enn greske klassikere - gjerne på gammelgresk, om de er så sinnssykt siviliserte - og de aller største romanene av Lev Tolstoj og Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij? Kan de skrive med engelsk Spencer-kalligrafi?
Gjør de det ikke, er deres "sans for stil" ingenting annet enn snobberi.)

Skjønt at jeg har helt umulige og grandiøse fantasier, men jeg pleier å arbeide, faktisk. Eller jeg vil gjerne gjøre sånn. Jeg er ikke den typen som vil flykte med en laptop. Heiiii, dette er mitt hjem! Hvorfor kan jeg ikke gjøre det jeg vil/må, når jeg vil/må?

Tiden er inne til å flytte.

Jeg vil ha et gammelt tømmerhus i nærheten. Absolutt ikke insisterer på at huset er nyoppusset - tvert imot! Vil gjerne bo i en tidskapsel, egentlig. Å ikke bli forstyrret av andre, og å være sikker på at jeg ikke forstyrrer andre - det er omtrent det aller beste jeg kan tenke meg.

Men for å kunne flytte, trenger jeg muligheten til å arbeide i ro!

Ærlig talt, jeg trodde at det var bare jeg og min vanlige - og helt unike - idiotisme, men senere hørte jeg mange andre mennesker klage over den samme problematikken.

Jeg synes at disse fantastiske, moderne leilighetene gjør beboernes liv til et helvete. Inntrykket er at det er mange folk som er enige med meg.

Akk, så fantastisk. Et enormt rom - kombinert stue, spisestue og kjøkken -, den hele familien er sammen, hele tiden, det er såååååååååååå koselig!

Jeg bare lurer på hva som gjør det så fantastisk og så koselig.

Folk forstyrrer hverandre, med eller uten vilje. Det fører til stress. Stadig stress, for å være mer akkurat.

Leser man til eksamen, trenger man ro og stillhet rundt seg. DVS til og med små og ufrivillig bråk kan virke irriterende og distraherende.
(Man leser og så plutselig  BANG!... - å nei, ingenting farlig, bare en CD etui som datt ned... fokuset er mistet, verdifull tid er tapt mens man prøver å få igjen fokuset. Etterpå, BANG!... igjen, å nei, det var bare musa som datt ned... og etter bare noen få slike tilfeldige BANG!...-er begynner man å fantasere om den endelige BANG!...-en som utsletter éns egen hjernestamme, slik at man skal aldri mer bli forstyrret og distrahert.)

Øver man enten å synge eller å spille et instrument, virker det forstyrrende i begge retninger.
Selv å høre en profesjonell artist øve kan være irriterende, og jeg er selvkritisk nok til å forstå at jeg ikke engang er i nærheten av å være en profesjonell artist. Å høre på forsøkene mine er sikkert ikke noe behagelig opplevelse. (Noen ganger kan jeg nesten ikke tåle meg selv, for å være ærlig! Synes synd på andre som må høre min progresjon som kan beskrives på følgende måte: "Jævla falsk... BRUTALT falsk... for fæn kan jeg ikke tro at det er mulig å være så falsk... å okay, nå er det litt mindre falsk enn før... heeeeiiii, nå begynner det å bli litt tåleligere... hmmmm, kanhende det er ikke helt håpløst?... NESTEN akseptabel!")

Men, det er like irriterende å bli forstyrret.
Kjøkkendør ser ut til å være en utdatert og gammeldags luksusvare i det siste.
Hvorfor trenger man en kjøkkendør når det er så fantastisk: du prøver å spille gitar og noen går ut for å lage seg smørbrod og en kopp kaffe, og lydene fra kjøkkenet gjør at du ikke hører hva du spiller! Du kan ikke gjøre noe annet enn å vente mens de er ferdige på kjøkkenet.

Enda bedre å sitte i matlukt for flere timer etter å ha spist middag.
Samme hvordan godt du lufter (det er spesielt spennende på vinteren når det er litt kaldere), samme hvordan nøyaktig du rydder, kan du nyte lukten av mat for resten av kvelden.
Jeg har ALLTID drømt om å bo i en restaurant!
Nei, seriøst: uansett hvordan man liker biryani, dhal og sabjee, liker man ikke å sitte i stua som lukter akkurat slik som et indisk spisested. Uansett hvordan man liker kinesiske woknudler, liker man ikke om den hele leiligheten har den samme lukten som en kinesisk take-away plass. Jeg vil gjerne ikke gå i detaljer om russisk/ukrainisk kålsuppe som jeg elsker og savner, men lukten er så aromatisk og gjennomtrengende at jeg finner det drastisk. Hva kunne kjæresten min - som hater den tingen - si?

Å, og for å snakke litt om lufting: det er ikke nok vegger for å bevare varmen.
Et så enormt rom er vanskelig å varme opp, og i det øyeblikket man slår ovnen av, senker temperaturen. DVS man kan velge mellom å sitte i tung matlukt eller å fryse ihjel (eller å ha helt umulige strømregninger).

Å ja. IKEA-møbler kommer til å hjelpe, kan man tro. Med disse fantastiske, praktiske og moderne Kallax-hyllene kan man separere de enkle områdene... er du naiv nok til å tro på at det er en bra løsning?
Kallax-hyller naturligvis ikke stenger ut lukt eller lyd. De ikke fungerer som vegg - på vinteren, hjelper de ikke ved å holde varmen. (Tenk om strømregningen igjen.)
Men, til gjengjeld, ser de ut som urneveggene i visse moderne gravlunder i USA og Østeuropa. Det kan hende at jeg er meget morbid og er altfor opptatt av døden, men hadde disse Kallax-hyllene blitt laget av betong, kunne man plassere urner på dem og dekke dem med marmorplater. Størrelsen er nettopp passende.

Det er en perfekt mangel på privatliv og personlige soner, slik at man prøver å sette opp sine grenser ved å ha hodetelefoner på hodet hele tiden, bare for å kunne utestenge bråk.
Det er skadelig: ikke bare skader det éns hørsel, ikke bare virker det distraherende når man leser eller arbeider (å høre på musikk for å utestenge støy), men også kan være farlig. Ikke bare irriterende at folk ikke hører deg når du sier noe - men hva om huset brenner eller innbruddstyver kommer og folk hører ingenting?

De sier at det er enda verre når det er flere generasjoner som bor i en slik "fantastisk moderne" leilighet.
Ja, kanhende det gir den nostalgiske følelsen av et langhus fra vikingalderen (der til og med husdyrene bodde i samme rommet med menneskene), men det er frustrerende om fjernsynet er på. Man har ikke noe annet valg enn å høre på filmen eller programmet som man ikke nødvendigvis er interessert i.
Det er frustrerende for de voksne - som eventuelt prøver å snakke sammen om et eller annet voksentema - at ungene leker og skriker rundt dem. Det er vanskeligere - om ikke umulig - å finne barnesikre løsninger og lagringsmetoder. Det kommer med enda mer stress.

Det fører til at folk forsvinner i badet - med en bok, et blad eller en mobiltelefon - for lange tidsperioder. Soverommet kan være en opsjon, ja, men siden det er små og ukomfortabelt, er det uegnet til noe som helst annet enn å sove.

Jeg har mange ønsker, de fleste av dem er umulige og jeg forstår at man er nødt til å ha realistiske ønsker istedet for å dyrke grandiøse fantasier.

Men mitt aller største ønske er et bosted med kjøkkendør, et bosted med selvstendig stue og spisestue, og eventuelle flere rom som er egnet til å studere eller å arbeide i stillhet, uten å forstyrre andre og uten å bli forstyrret.

Jeg forstår hvordan middelaldersk jeg er.

Og, naturligvis: ser du denne koppen i uspist tilstand - ikke en eneste korn som mangler -, må du ikke snakke til meg. Ganske enkelt.

...som får meg til å blokkere brukere på twitter, men det eksisterer en garantert måte til å få deg blokkert på.

Vil du at jeg skal bli helt demotivert til å kommunisere med meg, trenger du de følgende:

1.) Et helt ukjent musikkprosjekt, stappet med så mange stereotyper og klisjéer at det gjør det kjedelig. Hvis du ikke kan komme med noe mer... hva med å investere litt i å bli til en flinkere musikker og i å samle inspirasjoner?

2.) Etterpå, det er bare å se på min profil, å bestemme - ganske automatisk - at siden jeg gir et "dark/metall/subkult" inntrykk, er jeg GARANTERT potensiell publikum til din geniale, unike, kreative musikk.
Ja, jeg forstår at jeg skulle føle meg respektert fordi du vil gjerne se meg skrike og headbange på din konsert, men du må prestere litt mer for å gjøre meg imponert. Kanskje du vil ha gitarleksjoner med meg?

3.) Følg meg (skjønt at min konto er beskyttet) uten å skrive et eneste ord.

4.) Tigg! "Værsåsnill, værsåsnill støtt meg - og mitt geniale, unike, kreative prosjekt - med penger!"

Jeg synes egentlig synd på slike "artister".
Nei, beklager, jeg er helt uinteressert i den 666-ende satanisk tr00 kvlt d14b0l15k svartmetall formasjon. Ja, jeg pleide å høre på mange slike - men det ble kjedelig. Det mistet sin sensasjonsverdi for mange, mange år siden. Jeg ikke engang finner det latterlig nå.

Tenk, jeg kunne starte et slik prosjekt om jeg så ville. Men jeg bruker ikke musikken til å skaffe meg billig narsissistisk brennstoff. Jeg bruker det til å bli et bedre menneske, til å utvide mine grenser - kreativitet, tankeverden, åpenhet, gehør, teknikk, harmonier.

Det kan hende at jeg er litt altfor følsom, men å bli sett som en musikalsk analfabet - som du kan fascinere med din klisjémusikk - liker jeg svært dårlig.
Vil du fascinere meg, vær Chris Impellitteri eller Michael Angelo Batio. (Men gitarister av dette nivået pleier ikke få seg publikum på denne patetiske, elendige måten.)

Jeg elsker å kommunisere med musikalske mennesker. Jeg elsker å dele kunnskaper og å lære fra andre som er mer erfarne enn meg.
Men jeg er ikke noe dum metallgroupie som skriker for "underground metal" og går på konserter.

Er det altfor sammensatt for deg å oppfatte, her har du TL;DR versjonen av de samme tankene:

Vil du bare ha en fanbase til ditt amatørprosjekt, vær så snill og gi fæn.
Takk for forståelsen.