![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Det er mange av oss som har en eller annen samlemani. Det finnes folk som samler frimerker, mens andre samler lightere eller Matchbox'er...
Jeg er en av de raringene som samler kulepenner, fyllepenner og blyanter. Jeg tror det er sånn fordi jeg er så kjempestolt over å ha overvunnet analfabetismen og endelig, endelig kan skrive og lese! For en enorm glede, å ha arbeidet seg opp fra det middelalderske nivået!
(Å nei, ikke la meg lure dere... jeg kan skrive med Deutsch Kurrent, haygagan aybuben, eldre FUThARK og det kyrilliske alfabet. Jeg faktisk lærte meg å lese når jeg var 4 år gammel. Kanskje det er nettopp det som førte til at jeg begynte å samle skrivesaker, istedet for de ovenfornevnte gjenstandene.)
Har man denne samlemanien, blir man sensitiv til nyansene.
Du begynner å bruke forskjellige penner til forskjellige oppgaver og anledninger. Du skriver gitartab'er med den tøffe, komfortabelt tykke Montana fyllepenn som tåler ubeskrivelig mye slitasje. Du skriver dine ville, aggressive to-do lister med de pålitelige, litt grove Schneider-pennene (Tyskland sitt svar til de overvurderte Bic Cristal'ene, ja). Du mener at de trendy Pilot-pennene er helt ubrukelige, det finnes ingen som kan skrive pent med disse hypermoderne greiene. Du savner den artige lille Sakyo-serien som var så fantastisk passende til alle som var nybegynnere i bruk av fyllepenn. Ingen snobberi, ingen elitisme, bare en serie av komfortable og vakre fyllepenner som ikke var særlig dyre.
Men, denne graden av sensitivitet gjør at du blir misfornøyd med utvalget av skrivesaker i butikkene. Du ender opp med å ikke finne noe som helst som vekker din interesse, ingenting som er brukelig og fin (og som du ikke har i samlingen din). Du mener at alt de tilbyr er kjedelig og bare nettopp passende.
Du blir til en - unnskyld det stygge amerikanske ord - retro-freak. Du begynner å lete etter gode, gammeldagse penner online.
Du vet at du er en ekte kulepenn-fanatiker når du synes at Parker Jotter'e fra de nyere seriene er ikke så gode som de gamle.
Dersom du mener at de nye Parker Jotter'e ser omtrent slik ut som sine egne, billige, - unnskyld det stygge uttrykk, igjen - no-name imitasjoner (som ble produsert i flere forskjellige land uten lisensnavn) - da vet du at du har et alvorlig problem med samlemani og nyanssensitivitet.
Jeg ihvertfall har et slik problem. Jeg mener: nei, jeg har ingenting imot de nye Parker Jottere, de virker bare godt og fint, men de mangler den elegansen som de gamle - som ikke er i produksjon lenger - hadde. (Ja, det sier veldig mye om alvorlighetsgraden. Er det ikke nok at pennen din er veldig velegnet til sin opprinnelige funksjon - dvs å skrive -, har du slike luksuskrav som eleganse?! Har du snakket med en tilstrekkelig psykolog eller psykiater i det siste?!)
Så, vi endte opp med å bestille en gammel type Parker Jotter på Ebay. Selgeren skrev at den var helt ubrukt og av den gamle serien.
Kan dere gjette hva som har ankommet på posten idag?
Ja. En ny, ubrukt Parker Jotter... av den nye serien. Nettopp den samme typen som kan kjøpes hos Clas Ohlson eller hos Arkiv Bokhandel når som helst.
Nei, ingen grunn til å tro at jeg ble mildt opphisset. Nei. For en dobbelpris, og etter å ha ventet flere uker, fikk jeg en penn av nettopp den samme typen som jeg allerede har.
Jeg forstår at å bli irritert av det er et luksusproblem. (Skulle ønske dette var det aller største problem i mitt liv, for å være ærlig.) Det finnes mange alvorligere problemer enn det, så hva er meningen med å stresse meg? Så bortskjemt har jeg aldri vært.
Det er ikke den nye pennen som jeg misliker. Det er en bra penn som jeg skal bruke med glede. Det er lureri som gjorde meg irritert.
Jeg synes at det er ingen som liker å få et par mørkerøde sko til hverdagsbruk, etter å ha bestilt et par svarte sko til dress. Selv om det mørkerøde er kjempebra, og størrelsen er passende, slik at du kan godt bruke det... men du allerede har et par av den samme typen i blå, og du fremdeles vet ikke hva du skal bruke ved spesielle anledninger.
Tiden er kanskje inne til å spise en kopp. Bare for å få sjansen til å bli litt mer kommunikativ.
Jeg er en av de raringene som samler kulepenner, fyllepenner og blyanter. Jeg tror det er sånn fordi jeg er så kjempestolt over å ha overvunnet analfabetismen og endelig, endelig kan skrive og lese! For en enorm glede, å ha arbeidet seg opp fra det middelalderske nivået!
(Å nei, ikke la meg lure dere... jeg kan skrive med Deutsch Kurrent, haygagan aybuben, eldre FUThARK og det kyrilliske alfabet. Jeg faktisk lærte meg å lese når jeg var 4 år gammel. Kanskje det er nettopp det som førte til at jeg begynte å samle skrivesaker, istedet for de ovenfornevnte gjenstandene.)
Har man denne samlemanien, blir man sensitiv til nyansene.
Du begynner å bruke forskjellige penner til forskjellige oppgaver og anledninger. Du skriver gitartab'er med den tøffe, komfortabelt tykke Montana fyllepenn som tåler ubeskrivelig mye slitasje. Du skriver dine ville, aggressive to-do lister med de pålitelige, litt grove Schneider-pennene (Tyskland sitt svar til de overvurderte Bic Cristal'ene, ja). Du mener at de trendy Pilot-pennene er helt ubrukelige, det finnes ingen som kan skrive pent med disse hypermoderne greiene. Du savner den artige lille Sakyo-serien som var så fantastisk passende til alle som var nybegynnere i bruk av fyllepenn. Ingen snobberi, ingen elitisme, bare en serie av komfortable og vakre fyllepenner som ikke var særlig dyre.
Men, denne graden av sensitivitet gjør at du blir misfornøyd med utvalget av skrivesaker i butikkene. Du ender opp med å ikke finne noe som helst som vekker din interesse, ingenting som er brukelig og fin (og som du ikke har i samlingen din). Du mener at alt de tilbyr er kjedelig og bare nettopp passende.
Du blir til en - unnskyld det stygge amerikanske ord - retro-freak. Du begynner å lete etter gode, gammeldagse penner online.
Du vet at du er en ekte kulepenn-fanatiker når du synes at Parker Jotter'e fra de nyere seriene er ikke så gode som de gamle.
Dersom du mener at de nye Parker Jotter'e ser omtrent slik ut som sine egne, billige, - unnskyld det stygge uttrykk, igjen - no-name imitasjoner (som ble produsert i flere forskjellige land uten lisensnavn) - da vet du at du har et alvorlig problem med samlemani og nyanssensitivitet.
Jeg ihvertfall har et slik problem. Jeg mener: nei, jeg har ingenting imot de nye Parker Jottere, de virker bare godt og fint, men de mangler den elegansen som de gamle - som ikke er i produksjon lenger - hadde. (Ja, det sier veldig mye om alvorlighetsgraden. Er det ikke nok at pennen din er veldig velegnet til sin opprinnelige funksjon - dvs å skrive -, har du slike luksuskrav som eleganse?! Har du snakket med en tilstrekkelig psykolog eller psykiater i det siste?!)
Så, vi endte opp med å bestille en gammel type Parker Jotter på Ebay. Selgeren skrev at den var helt ubrukt og av den gamle serien.
Kan dere gjette hva som har ankommet på posten idag?
Ja. En ny, ubrukt Parker Jotter... av den nye serien. Nettopp den samme typen som kan kjøpes hos Clas Ohlson eller hos Arkiv Bokhandel når som helst.
Nei, ingen grunn til å tro at jeg ble mildt opphisset. Nei. For en dobbelpris, og etter å ha ventet flere uker, fikk jeg en penn av nettopp den samme typen som jeg allerede har.
Jeg forstår at å bli irritert av det er et luksusproblem. (Skulle ønske dette var det aller største problem i mitt liv, for å være ærlig.) Det finnes mange alvorligere problemer enn det, så hva er meningen med å stresse meg? Så bortskjemt har jeg aldri vært.
Det er ikke den nye pennen som jeg misliker. Det er en bra penn som jeg skal bruke med glede. Det er lureri som gjorde meg irritert.
Jeg synes at det er ingen som liker å få et par mørkerøde sko til hverdagsbruk, etter å ha bestilt et par svarte sko til dress. Selv om det mørkerøde er kjempebra, og størrelsen er passende, slik at du kan godt bruke det... men du allerede har et par av den samme typen i blå, og du fremdeles vet ikke hva du skal bruke ved spesielle anledninger.
Tiden er kanskje inne til å spise en kopp. Bare for å få sjansen til å bli litt mer kommunikativ.
