"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Jeg liker fantasi i lyrikken - en fantasi om gjennomgangen til den andre side.
Finnes det noen som ikke lengter etter å bli kalt til Broderskapets Ring i en annen verden? Et brorskap av døde - og dødelig farlige - krigere.

Jeg kan selvsagt skille mellom virkelighet og slike mørke, heroiske og romantiske fantasier, men det er fascinerende. Svært anbefales å ikke ta det på alvor, men inspirerende og spennende er det.

Å ja, og jeg husker at å mislike Dimmu - fordi de ble vurdert som "poseurer" og "kommersiell svartmetall-imitasjon som kan selges godt" - var nesten en uutsagt forventning (ihvertfall, i subkulturens tøffeste og hardeste kjerne) for hver og en Tr00 Kvlt Blækkmøtaller med selvrespekt.

Nå som jeg husker hvordan seriøse vi pleide å være om emnet, må jeg stille spørsmålet til meg selv: hvem som var de verre poseur'ene, egentlig? Er du ikke en poseur, er du i stand til å se på din egen umodenhet med en viss sans for humor.

Og, sangen er så lettvint å spille at det er bare moro! Det gjør magi med éns selvtillit. Svart magi, selvfølgelig.