"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Ja, det er kjent at alkohol ikke frister meg så mye i det siste.
Det betyr ikke at jeg ble til en kjedelig, hypokritisk, avholdende abstinent. Jeg bare forstod at man kan trives uten alkohol (og, dersom man ikke trives, alkohol kommer ikke til å forbedre stemningen) - for eksempel, på julaftenen drakk jeg bare denne rabarbra-tingen som er praktisk talt alkoholfri. Lengtet ikke etter noe sterkere.

Men jeg fremdeles mener at å drikke litt vin eller champagne er helt i orden, ved spesielle anledninger.
Naturligvis må man vite hva som er verdt å kjøpe: snobberi kommer ikke til å lønne seg! Å være ute etter trendy merkenavn, "fancy" etiketter og designerflasker - eller å tro at det dyreste er garantert til å være det aller beste - fører til skuffelser.
Å ja, byen jeg vokste opp i er kjent for å være "byen av drue og vin", noe som fører til at - skjønt at jeg er ikke noe vinekspert - pleier jeg å forstå hva som er verdt å kjøpe.

Noen ganger det er en absolutt no-name men utrolig vellykket type vin som kommer til å være din bestevenn - Astica Chardonnay fra Argentina kan jeg anbefale dersom dere lengter etter noe fruktig, lett, livlig og forfriskende. For en slik vennlig pris kan det vurderes som en gave! Flytende elektrum kaller jeg det. Klarhet, renhet og skinnende lysgulfarge. Vi har kjøpt en flaske som skal spares til nyttårsaften.

Jeg må innrømme at jeg har et spesielt forhold til Médoc'ene. Listrac-Médoc, Haute-Médoc - yeaaaaahhhh! Men, disse er de vintypene som man absolutt sparer til de mest spesielle anledningene. Å drikke Médoc i hverdagen er omtrent det samme som å dra til dagligvarebutikken iført festantrekk og flosshatt. Og, naturligvis, tilbyr du Médoc til dine spesielle gjester som betyr spesielt mye for deg.
En av mine venner ble så imponert av den hele Médoc-konsepsjonen at han begynte å bruke det som et ordspråk. Hvis han mener at en person teller ikke og hans/hennes mening må ikke tas i betraktning, sier han "nei, dette mennesket ikke får Médoc" :Đ
Så ja, vi har Médoc.

Når jeg så på utvalget av Vinmonopolet, havnet jeg i en vanskelig situasjon.
Jeg fant en ganske enkel og billig Merlot. Jeg sier ikke at en Merlot kan være bare "billig" (jeg mener ikke prisen men denne "billige" følelsen), har hatt gode erfaringer med gode og vellykkede Merlot'er, men jeg tenkte at å kjøpe denne Merlot'en ville føre til ingenting annet enn denne dumme nostalgiske følelsen. Akk, de gode, gamle tidene, når vi var unge og naive og drakk billig vampyrvin for å føle at vi er såååååå dekadente og nonkonformistiske! (Nå innser jeg at vi var egentlig veldig naive. Barnslige, narsissistiske forsøk på å fremstå som interessant og spesiell.)
Så nei. Beklager, men denne Merlot'en ikke ble med oss.

Jeg valgte en kjempefantastisk og elegant Lirac istedet. Tørr, aromatisk, litt fruktig, gir en liten illusjon av skogsbær, og den hele tingen virker meget fyldig og varmerende. En ideell følgesvenn av den sistnevnte Médoc! Denne flasken med Lirac åpnet jeg nå. Fargen er utrolig ren og dyp, aromaen er litt skarp men meget (!!!) fyldig. Det er akkurat det som man trenger på en lang og kald vinterkveld. Svært, svært anbefales!

Vi har en veldig bra Anjou Cabernet rosé i tillegg - har prøvd det før og likte det, men nå er jeg usikker om vi skal drikke det opp på nyttårsaften. Å drikke på en sivilisert måte betyr at man vet hva "nok" betyr. Har du fått tak i flere flasker med skikkelig bra vin, kommer du ikke til å fornærme dem. Du vil ikke bruke dem til å vaske hjernen bort, fordi det er uverdig.

Til tross for den søte, søte nostalgien, ble jeg ikke så fascinert som jeg skulle bli. Jeg opplever det som meget beklagelig, ærlig talt.

Finnes det noen (innen metallsubkulturen, mener jeg) som ikke opplevde denne fasen?
Gothic metal med overdramatisert tragisk lyrikkverden og en attraktiv sangerinne (obligatorisk iført en vakker, lang fløyelkjole). Jeg synes det er/var mange av oss som likte denne sentimentale verdenen. Slike formasjoner var meget populære for en viss tid siden, og nostalgien etter éns egen naivitet og romantiske fantasier er hjertevarmerende.

Men nå... jeg vet ikke. Seriøst ikke.
Kanskje jeg har allerede hørt altfor mange lignende musikkprosjekter, kanskje ser jeg på det som pleide å virke utrolig romantisk og interessant som en samling av altfor velkjente og utslitte klisjéer; kanskje det har veldig mye å gjøre med at jeg har begynt å lære meg musikk... Vet ikke. Men Veil Of Secrets klarte ikke fascinere meg, samme hvordan gjerne jeg ville bli fascinert. Ikke dårlig, absolutt ikke, jeg vil ikke flykte fra rommet dersom noen insisterer på å legge det til spillelisten... bare at musikken føles litt todimensjonell. Beklager at det er det som jeg må si.

For denne typen nostalgi, The Dark Element fremdeles ser... okay, høres ut til å være det beste valg. Jani Liimatainen er en fantastisk gitarist. Og jeg elsker Annette Olzons stemme og personlighet. (Vet at det er en ganske upopulær mening: min favoritt Nightwish-utgave var den med Annette. Synd at de gav henne sparken.)