"That's my destiny, to rule the darkest hours"

Det er ingenting som skjer. Regnvær og tåke - til tross for at vi er ikke i Bergen. Vi begynte å lure på om vi skulle ta en tur dit. Ihvertfall, de sikkert har et bra utvalg av gummistøvler som er meget aktuelle her og nå.

Spilte to meget interessante øvelser i dag - den ene er i Gis-moll og ikke bare trener éns fingre til å kunne gripe større intervaller men også veldig velegnet til harmonilære. Den andre er i G dominant frig og gir en meget spennende opplevelse som er vanskelig å forklare på en annen måte. Dominant frig følelse, det er det som det er (mine formuleringsevner er på toppen, som vanligvis.)
Disse øvelsene er korte, men å utarbeide dem krever nøyaktighet.


Ja, jeg er arkaisk nok til å bruke en slik gammeldags fyllepenn - som jeg ikke arvet fra min far eller farfar, men denne typen er produsert på samme vis siden 1960-tallet.
Og jeg synes at å bruke blodrødt blekk er stilig nok: jeg assosierer det med Blood Red Skies og Crimson Thunder. Inspirerende sanger. (Eller så er jeg en poseur med luksusproblemer.)

Forresten, i denne situasjonen som den hele verdenen befinner seg i, å fokusere på våre egne indre ressurser og indre verden ser ut til å være nyttig - slik har vi noe å få styrke av, når alt ser ut til å gå galt rundt oss.
Etter min mening, å fokusere på éns indre verden, éns indre inspirasjoner og fantasi er ikke nødvendigvis det samme som å prøve å flykte fra virkeligheten - eller å forsøke å ignorere hva som foregår. Tvert i mot. Det er noe som kommer til hjelp, for å kunne mestre virkeligheten. Det er  veldig viktig, og inntrykket er at det skal bli enda viktigere i fremtiden.

Bursdagen av min favoritt gitarvirtuos engel.

Jeg lærer meg ubeskrivelig mye av de tingene han komponerte. Helt overraskende at vi ser ut til å snakke det samme språket i musikk, jeg kan følge tankemønstrene hans uten vanskeligheter! Skulle ønske jeg kunne ha gitartimer med ham.
Ikke bare var han genial, men jeg kan resonere usedvanlig godt på tingene hans (til tross for at det er mange andre gitarister som jeg ser opp til).



Grunnen til at jeg liker dette bildet av ham er: bare se på hendene hans! Å gripe denne enkle F#5 på en så rutinert og elegant vis (alle som øver gitar sammen med meg vet hvordan notorisk elegansefiksert jeg er) røper at å kalle ham "en ekte pro" ville være en ydmykende eufemisme.
Og, ja, kjære unger, slik holder man plekteren. (Når jeg øver sammen med andre folk, erfarer jeg at å få dem til å holde plekteren på den rette måten er en utfordring.) En engel vil, selvfølgelig, ikke miste den riktige holdningen - selv om det er åpenbart at han er sliten og er omtrent lei av den hele konserten.

Det føles veldig hjertevarmende å se at det er hundrevis - kanskje tusenvis - av mennesker som lærer seg å spille gitar OG nevner denne engelen som sin Nr. 1. inspirasjon.
Han ville sikkert glede seg over det!

Bare intro'en til BuxWV 137.
Präludium, Fugue und Chaconne i C-dur som jeg har skrevet om forrige gang.

Ihvertfall intro delen er allerede flyttet to oktaver høyere og jeg har begynt å utarbeide det til gitar, uten å skrive tab. Præver å venne meg til å spille direkte fra noter, og det er utfordrende. Men det er absolutt verdt det! Om du kan finne grunntriaden mellom 8...12, kommer du til å kjenne hvordan du skal begynne, og sannsynligvis finne ut hvordan du skal fortsette det.

Det er egentlig ikke så utfordrende, etter at man har mestret teknikkene og oppdaget harmoniene som gjør at det hele stykket er så komplett og sammenhengende. Etterpå er det bare hastigheten som gir en viss utfordring.

Jeg kan absolutt forstå John Zwetsloot som forlot Dissection og var ikke særlig motivert til å spille i andre tr00 kVlt formasjoner heller. Inntrykket er at hans kunnskaper og inspirasjoner motiverer ham til noe mer enn å være så (sub)kultisk.
Som tenåring kunne han skrive så kjempegode ting som Into Infinite Obscurity og Feathers Fell, kreative og behagelige ting som jeg kan anbefale til alle som virkelig vil lære seg å spille gitar.
Jeg lurer på hva han er i stand til å skrive og å spille idag?

Har du begynt å lære deg å spille gitar OG lengter du ikke etter å ha denne engelen - som har bursdag i dag - som din gitarlærer, må du seriøst snakke med en lege (fordi en psykolog ville ikke være nok).




Jeg er heldig nok til å ha muligheten til å... ehhemmm... imitere å spille, ihvertfall, ved bruk av en slik Flying V skjønnhet fra denne serien. Den er fristende, alltid frister brukeren til å spille mer, og enda mer.
Det eneste som mangler er en slik engelaktig HOWTO/helpfile. Ja, naturligvis lærer jeg ubeskrivelig mye ved å dekodere og å prøve å spille hans legendariske temaer, men... men.

Denne engelen har alltid vært mitt største forbilde.
For å være ærlig, har jeg aldri ønsket å bli noe annet enn gitarlærer, akkurat slik som min favorittengel (som var kjent for å mislike rockestjernerollen og likte å undervise, til og med ved spontane anledninger... det er nettopp det samme som jeg gjør!)

Vet dere hva Eufori i Emoll er? Vet dere hva som gjør det så ubeskrivelig genial at det er litt av et overgrep? Ja, E-C-C#{!!!}-D serien ved intro'en. Denne upassende C#-en er det som skaper litt spenning, alltid bare litt spenning til, med hvert eneste trinn... og DET er det som gir muligheten til et euforisk utbrudd ved soloen. Men jeg anbefaler begge deler av intro'en til alle! Hver eneste gang jeg øver, begynner jeg med denne intro'en fordi det er så beroligende å spille den.

Og, har dere begikk selvtortur ved å øve den D-dur skjønnheten - den akustiske lille tingen som begynner med en subdominant G-dur? Svært anbefales! Man kan repitere alt man har lest om "dominant septim" helt til man blir misfarget til lilla eller grønn, uten å forstå hva det er egnet til og hvordan man bruker det. Men, spiller man denne lille skjønnheten som er stappet med dominante A7-er, forstår man hvordan de virker. Med, eller uten misfargning, ja. Samme gjelder harmoniakkordene! Absolutt verdt å øve denne D-dur skjønnheten, selv om det kan være teknisk utfordrende ved begynnelsen.

Kultsangen er... vel, kultisk. Jeg kan meget godt forestille meg at man har eksamen i musikkteori, får spørsmålet "Hva vet De om tonearten F# moll?", man svarer - mer akkurat sagt: brøler - "Crazy Train! You're gonna go wild tonite!", spiller den nevnte kultsangen i F#moll, og får høre "Takk, jeg har ikke flere spørsmål, det er uten tvil en A+++++++" etterpå.

Musikalske mennesker ser ut til å ha hver sine foretrukne tonearter.

Ærlig talt, først trodde jeg at det var bare min privat dumhet: mine største favoritter tilfeldigvis pleier å være skrevet i C-moll. Ikke alle av dem, naturligvis, men det var litt mistenkelig at jeg hadde altfor mange favoritter i C-moll, både innen klassisk musikk (BWV 546 - Praeludium und Fugue C-moll, BWV 582 - Passacaglia und Fugue C-moll, også Jan Dismas Zelenka sin Miserere i C-moll og Requiem i C-moll; min favoritt Buxtehude-kantata "O Gottes Stadt" er også C-moll) og populær musikk ("Girl" av The Beatles, og jeg må innrømme at Holy Diver var sangen som gjorde meg til en Dio-fan for resten av mitt liv... kan dere gjette tonearten?... Ja. Det er C-moll).
En interessant tilfeldighet, tenkte jeg. Så dum kan jeg ikke være, trodde jeg.
Men jeg fant ut at fenomenet er ikke helt ukjent.

For eksempel, det har alltid vært et kjent faktum at vår gamle venn Charles Hardin likte å skrive låter i A-dur, til og med Beatles-medlemmene kalte A-dur for "Buddy Holly toneart" :Đ

Og nå, fikk jeg mistanker om hva Judas Priest-tonearten er.

Det er H-moll!
Naturligvis er det ikke hver og en Priest-sang som er skrevet i H-moll, men det er verdt å tenke om slike legendariske sanger som Beyond The Realms Of Death, Angel take me far away, eller Hell Patrol (they're glory bound, the Hell Patrol!)... ja, man kan skrive meget kraftige låter i en slik "følsom" og "lengselsfull" toneart. (Bare at man må hete Glen Tipton, Rob Halford og/eller Les Binks for å kunne gjøre sånn.)