![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Å få andre til å oppdage gitarens magi er enda bedre.
Har alltid syntes at gitaren er mer enn et instrument: det innebærer noe magisk.
Magien er skjult på gripebrettet men ligger foran éns øyne. Det er bare å oppdage det. Man begynner i åpen posisjon, åpen A-dur mønster som tonika - grunntoneart -, åpen D-dur blir subdominanten (ett trinn lavere på kvintsirkelen, ja, men teller vi i den motsatte retning, blir det den fjerde note fra tonika!), og åpen E-dur gjør opptreden som dominant (en kvint høyere på kvintsirkelen, ja). Dette er flyttbart, samme hvor man flytter disse ved hjelp av barrégrep, blir mønsteret det samme.
Så genialt enkelt, ikke sant? Og det kan brukes til millioner av ting.
Spørsmålet om triadene - som virker helt harmonisk, selv om de er brukt i en "blandet" rekkefølge - ser ut til å gjøre folk både fascinert og forvirret. Se hva som finnes i den sjuende posisjon, for eksempel - A, D, F# - arransjerer du det i D-F#-A rekkefølgen, får du en vanlig D-dur triad, ikke sant? Og H finnes i 7. posisjon, dette også. Komplementeren til D-dur. Ikke rart at det høres harmonisk ut. (Ikke rart at man kan legge til H-mønster og en rekke andre ting.)
Slike ting er absolutt verdt å oppdage, etter min mening. Med mye utholdenhet og tålmodighet blir man rutinert i bruk av dem.
Jeg trodde at disse info'ene var helt grunnleggende for hvem som helst som har allerede begynt å spille gitar, så ble litt forbløffet når jeg så at disse sammenhengene har en viss nyhetsverdi til flere mennesker. Jeg gleder meg over å hjelpe andre ved å oppdage disse mønstrene. Har man ambisjoner om å komponere musikk - ikke bare å famle blindt og å "eksperimentere" men komponere, faktisk -, er det absolutt nyttig.
Har alltid syntes at gitaren er mer enn et instrument: det innebærer noe magisk.
Magien er skjult på gripebrettet men ligger foran éns øyne. Det er bare å oppdage det. Man begynner i åpen posisjon, åpen A-dur mønster som tonika - grunntoneart -, åpen D-dur blir subdominanten (ett trinn lavere på kvintsirkelen, ja, men teller vi i den motsatte retning, blir det den fjerde note fra tonika!), og åpen E-dur gjør opptreden som dominant (en kvint høyere på kvintsirkelen, ja). Dette er flyttbart, samme hvor man flytter disse ved hjelp av barrégrep, blir mønsteret det samme.
Så genialt enkelt, ikke sant? Og det kan brukes til millioner av ting.
Spørsmålet om triadene - som virker helt harmonisk, selv om de er brukt i en "blandet" rekkefølge - ser ut til å gjøre folk både fascinert og forvirret. Se hva som finnes i den sjuende posisjon, for eksempel - A, D, F# - arransjerer du det i D-F#-A rekkefølgen, får du en vanlig D-dur triad, ikke sant? Og H finnes i 7. posisjon, dette også. Komplementeren til D-dur. Ikke rart at det høres harmonisk ut. (Ikke rart at man kan legge til H-mønster og en rekke andre ting.)
Slike ting er absolutt verdt å oppdage, etter min mening. Med mye utholdenhet og tålmodighet blir man rutinert i bruk av dem.
Jeg trodde at disse info'ene var helt grunnleggende for hvem som helst som har allerede begynt å spille gitar, så ble litt forbløffet når jeg så at disse sammenhengene har en viss nyhetsverdi til flere mennesker. Jeg gleder meg over å hjelpe andre ved å oppdage disse mønstrene. Har man ambisjoner om å komponere musikk - ikke bare å famle blindt og å "eksperimentere" men komponere, faktisk -, er det absolutt nyttig.
