![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Har du begynt å lære deg å spille gitar OG lengter du ikke etter å ha denne engelen - som har bursdag i dag - som din gitarlærer, må du seriøst snakke med en lege (fordi en psykolog ville ikke være nok).
Jeg er heldig nok til å ha muligheten til å... ehhemmm... imitere å spille, ihvertfall, ved bruk av en slik Flying V skjønnhet fra denne serien. Den er fristende, alltid frister brukeren til å spille mer, og enda mer.
Det eneste som mangler er en slik engelaktig HOWTO/helpfile. Ja, naturligvis lærer jeg ubeskrivelig mye ved å dekodere og å prøve å spille hans legendariske temaer, men... men.
Denne engelen har alltid vært mitt største forbilde.
For å være ærlig, har jeg aldri ønsket å bli noe annet enn gitarlærer, akkurat slik som min favorittengel (som var kjent for å mislike rockestjernerollen og likte å undervise, til og med ved spontane anledninger... det er nettopp det samme som jeg gjør!)
Vet dere hva Eufori i Emoll er? Vet dere hva som gjør det så ubeskrivelig genial at det er litt av et overgrep? Ja, E-C-C#{!!!}-D serien ved intro'en. Denne upassende C#-en er det som skaper litt spenning, alltid bare litt spenning til, med hvert eneste trinn... og DET er det som gir muligheten til et euforisk utbrudd ved soloen. Men jeg anbefaler begge deler av intro'en til alle! Hver eneste gang jeg øver, begynner jeg med denne intro'en fordi det er så beroligende å spille den.
Og, har dere begikk selvtortur ved å øve den D-dur skjønnheten - den akustiske lille tingen som begynner med en subdominant G-dur? Svært anbefales! Man kan repitere alt man har lest om "dominant septim" helt til man blir misfarget til lilla eller grønn, uten å forstå hva det er egnet til og hvordan man bruker det. Men, spiller man denne lille skjønnheten som er stappet med dominante A7-er, forstår man hvordan de virker. Med, eller uten misfargning, ja. Samme gjelder harmoniakkordene! Absolutt verdt å øve denne D-dur skjønnheten, selv om det kan være teknisk utfordrende ved begynnelsen.
Kultsangen er... vel, kultisk. Jeg kan meget godt forestille meg at man har eksamen i musikkteori, får spørsmålet "Hva vet De om tonearten F# moll?", man svarer - mer akkurat sagt: brøler - "Crazy Train! You're gonna go wild tonite!", spiller den nevnte kultsangen i F#moll, og får høre "Takk, jeg har ikke flere spørsmål, det er uten tvil en A+++++++" etterpå.
Jeg er heldig nok til å ha muligheten til å... ehhemmm... imitere å spille, ihvertfall, ved bruk av en slik Flying V skjønnhet fra denne serien. Den er fristende, alltid frister brukeren til å spille mer, og enda mer.
Det eneste som mangler er en slik engelaktig HOWTO/helpfile. Ja, naturligvis lærer jeg ubeskrivelig mye ved å dekodere og å prøve å spille hans legendariske temaer, men... men.
Denne engelen har alltid vært mitt største forbilde.
For å være ærlig, har jeg aldri ønsket å bli noe annet enn gitarlærer, akkurat slik som min favorittengel (som var kjent for å mislike rockestjernerollen og likte å undervise, til og med ved spontane anledninger... det er nettopp det samme som jeg gjør!)
Vet dere hva Eufori i Emoll er? Vet dere hva som gjør det så ubeskrivelig genial at det er litt av et overgrep? Ja, E-C-C#{!!!}-D serien ved intro'en. Denne upassende C#-en er det som skaper litt spenning, alltid bare litt spenning til, med hvert eneste trinn... og DET er det som gir muligheten til et euforisk utbrudd ved soloen. Men jeg anbefaler begge deler av intro'en til alle! Hver eneste gang jeg øver, begynner jeg med denne intro'en fordi det er så beroligende å spille den.
Og, har dere begikk selvtortur ved å øve den D-dur skjønnheten - den akustiske lille tingen som begynner med en subdominant G-dur? Svært anbefales! Man kan repitere alt man har lest om "dominant septim" helt til man blir misfarget til lilla eller grønn, uten å forstå hva det er egnet til og hvordan man bruker det. Men, spiller man denne lille skjønnheten som er stappet med dominante A7-er, forstår man hvordan de virker. Med, eller uten misfargning, ja. Samme gjelder harmoniakkordene! Absolutt verdt å øve denne D-dur skjønnheten, selv om det kan være teknisk utfordrende ved begynnelsen.
Kultsangen er... vel, kultisk. Jeg kan meget godt forestille meg at man har eksamen i musikkteori, får spørsmålet "Hva vet De om tonearten F# moll?", man svarer - mer akkurat sagt: brøler - "Crazy Train! You're gonna go wild tonite!", spiller den nevnte kultsangen i F#moll, og får høre "Takk, jeg har ikke flere spørsmål, det er uten tvil en A+++++++" etterpå.
