![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Kall meg middelaldersk. Jeg skal takle det.
Etter å ha tilbragt noen stressende timer i byen for å gjøre juleshoppingen ferdig, og etter å ha ankommet hjem med tunge sekker, ble vi konfrontert med at den elektroniske dørlåsen nektet å slippe oss inn. Sensoren blinket rødt og ga fra seg pipende lyd.
Det finnes veldig få anledninger når jeg er takknemlig for å ha vokst opp i et deprimerende land i Østeuropa.
En av de få fordelene er å være flytende i et språk som er usedvanlig rik i nyanserte fornærmelser og fargerike, biologiske banneord. Denne typen ordforråd er svært nyttig å ha i slike situasjoner.
Etter en telefonsamtale med vaktmesteren, fikk vi vite hvem som må ringes i en slik nødssituasjon og så snakket vi med vedkommende fagpersonen. Han sa at han skulle ankomme i løpet av omtrent 40 minutter - noe som ikke akkurat gjorde oss lykkelig. Hva skulle vi gjøre foran døra av vår egen leilighet for 40 minutter?
Men, et siste, desperate forsøk på å åpne døra førte til suksess. Hva, finnes det magi utenfor Harry Potter-eventyrene?
Etter nok en samtale med fagfolket, ble vi rikere med en viktig informasjon: disse elektroniske låsene kan midlertidlig nekte å fungere i kulde.
Mange takker. Det er det som verdenen trengte! Hypermoderne, elektroniske dørlås som ikke lar innbruddstyvene komme inn... men ikke beboere heller.
Forresten - jeg sparer alkohol til de spesielle anledningene, men jeg pleier å forstå hva som er verdt å kjøpe.
Det er IKKE prisen som bestemmer det. Man kan finne noe utrolig fantastisk - for en vennlig pris. Man kan kjøpe seg noe som er ikke akkurat billig men som er verdt prisen. Og man kan kjøpe seg en deprimerende skuffelse for en vanvittig høy pris.
Lurer på hvor mye jeg skal ha kapasitet til å drikke opp - har ikke drukket alkohol siden september (da tok jeg to cider på Jokke-minnekonserten, ja) så det kan hende at to glass med vin skal slå meg i hodet.
Ihvertfall, herved presenterer jeg dagens fangst.
Astica Chardonnay er min evige favoritt. Lett, frisk, tørr og fruktig - og fantastisk krystallklar! Det var klarheten som jeg ble forelsket i når jeg prøvde Astica Chardonnay første gang.
En elegant Chardonnay kan vurderes som selskapsvin, passer til hvilken som helst anledning.
Den andre Chardonnay-en, Trivento, har jeg ikke prøvd før, men Chardonnay'er har jeg alltid hatt en preferanse for. Og denne typen kommer fra Argentina, slik som Astica, så er det verdt min tillit.
Når det gjelder Médoc - det er mer enn vin.
Det er noe som man sparer til spesielle anledninger, noe som man deler med de spesielle menneskene.
Det ville være vanskelig å verbalisere det.
Om Haut-Médoc er det umulig å si noe som helst annet enn en uartikulert "WAAAAAAAAAAAAAAAAHHHH!"- fordi å si at tingen er mer enn fantastisk ville være en ydmykende evfemisme. Det samme gjelder den andre typen Médoc på dette bildet.
En tredje type som jeg elsker fant jeg ikke hos Vinmonopolet nå, men bare for å informere dere: dersom dere finner Listrac-Médoc, er det obligatorisk å kjøpe det - for å dele det med deres kjærester eller nærmeste venner som fortjener det.
Jeg har en venn som er blitt så fascinert av det hele konseptet med Médoc at han gjorde det til et ordspråk.
Dersom han vil uttrykke at en viss person sin mening teller ikke, at han/hun er ikke verdt eller verdig nok til å bli tatt i betraktning, sier han om vedkommende "Sånne mennesker får ikke Médoc."
DVS det er ikke verdt å tilby Médoc til folk som hverken fortjener eller er i stand til å verdsette det.
Rosé champagne er jeg litt usikker på. Det er obligatorisk til nyttårsaften, såvidt jeg husker.
Etter å ha tilbragt noen stressende timer i byen for å gjøre juleshoppingen ferdig, og etter å ha ankommet hjem med tunge sekker, ble vi konfrontert med at den elektroniske dørlåsen nektet å slippe oss inn. Sensoren blinket rødt og ga fra seg pipende lyd.
Det finnes veldig få anledninger når jeg er takknemlig for å ha vokst opp i et deprimerende land i Østeuropa.
En av de få fordelene er å være flytende i et språk som er usedvanlig rik i nyanserte fornærmelser og fargerike, biologiske banneord. Denne typen ordforråd er svært nyttig å ha i slike situasjoner.
Etter en telefonsamtale med vaktmesteren, fikk vi vite hvem som må ringes i en slik nødssituasjon og så snakket vi med vedkommende fagpersonen. Han sa at han skulle ankomme i løpet av omtrent 40 minutter - noe som ikke akkurat gjorde oss lykkelig. Hva skulle vi gjøre foran døra av vår egen leilighet for 40 minutter?
Men, et siste, desperate forsøk på å åpne døra førte til suksess. Hva, finnes det magi utenfor Harry Potter-eventyrene?
Etter nok en samtale med fagfolket, ble vi rikere med en viktig informasjon: disse elektroniske låsene kan midlertidlig nekte å fungere i kulde.
Mange takker. Det er det som verdenen trengte! Hypermoderne, elektroniske dørlås som ikke lar innbruddstyvene komme inn... men ikke beboere heller.
Forresten - jeg sparer alkohol til de spesielle anledningene, men jeg pleier å forstå hva som er verdt å kjøpe.
Det er IKKE prisen som bestemmer det. Man kan finne noe utrolig fantastisk - for en vennlig pris. Man kan kjøpe seg noe som er ikke akkurat billig men som er verdt prisen. Og man kan kjøpe seg en deprimerende skuffelse for en vanvittig høy pris.
Lurer på hvor mye jeg skal ha kapasitet til å drikke opp - har ikke drukket alkohol siden september (da tok jeg to cider på Jokke-minnekonserten, ja) så det kan hende at to glass med vin skal slå meg i hodet.
Ihvertfall, herved presenterer jeg dagens fangst.
Astica Chardonnay er min evige favoritt. Lett, frisk, tørr og fruktig - og fantastisk krystallklar! Det var klarheten som jeg ble forelsket i når jeg prøvde Astica Chardonnay første gang.
En elegant Chardonnay kan vurderes som selskapsvin, passer til hvilken som helst anledning.
Den andre Chardonnay-en, Trivento, har jeg ikke prøvd før, men Chardonnay'er har jeg alltid hatt en preferanse for. Og denne typen kommer fra Argentina, slik som Astica, så er det verdt min tillit.
Når det gjelder Médoc - det er mer enn vin.
Det er noe som man sparer til spesielle anledninger, noe som man deler med de spesielle menneskene.
Det ville være vanskelig å verbalisere det.
Om Haut-Médoc er det umulig å si noe som helst annet enn en uartikulert "WAAAAAAAAAAAAAAAAHHHH!"- fordi å si at tingen er mer enn fantastisk ville være en ydmykende evfemisme. Det samme gjelder den andre typen Médoc på dette bildet.
En tredje type som jeg elsker fant jeg ikke hos Vinmonopolet nå, men bare for å informere dere: dersom dere finner Listrac-Médoc, er det obligatorisk å kjøpe det - for å dele det med deres kjærester eller nærmeste venner som fortjener det.
Jeg har en venn som er blitt så fascinert av det hele konseptet med Médoc at han gjorde det til et ordspråk.
Dersom han vil uttrykke at en viss person sin mening teller ikke, at han/hun er ikke verdt eller verdig nok til å bli tatt i betraktning, sier han om vedkommende "Sånne mennesker får ikke Médoc."
DVS det er ikke verdt å tilby Médoc til folk som hverken fortjener eller er i stand til å verdsette det.
Rosé champagne er jeg litt usikker på. Det er obligatorisk til nyttårsaften, såvidt jeg husker.
