Jeg liker ikke å være negativ hele tiden. Livet skulle ikke bare bestå av irriterende naboer, ikke sant?
Jeg har fått en ny favoritt innen heroisk-romantisk tyskpower metal lykkemetall.
Orden Ogan!
Omtrent like morsomt som Freedom Call, og absolutt bra musikk, selv om de kan konkurrere med HammerFall når det gjelder originalitet.
Jeg synes at "møtallheadz" som misliker denne typen musikk skulle sjekke hver sin humoristisk sans, så snart som mulig. Kanskje de sliter med en defisitt?
Ja, dette er en samling av velkjente klisjéer.
En fantastisk eventyrverden med AD&D motiver, samt musikalske løsninger som har vært kjent siden 1980-tallet... Jeg vet om mange folk som finner det kjedelig.
Etter min mening, er det ikke "klisjé vs. originalitet" som teller.
Det som teller er inspirasjon, eller mangel av inspirasjon.
Inspirerte mennesker kan fylle verdens mest overbrukte stereotyper med ærlig innhold, slik at det er verdt å høre på. Det er ikke nødvendigvis bra å være så desperat ute etter å være unik og innovativ. Det som teller er at man har noe spesiell - en melding, en inspirasjon som man vil kommunisere ved hjelp av musikken.
Og, hvem som bryr seg om at det er mildt sagt barnslig og useriøs? Jeg synes det som er latterlig er folk som tar seg selv på alvor.
Nettopp fordi jeg vet hvordan det føles å være trist hele tiden, setter jeg enorm pris på slike artige gledemetall (okay, la oss utsi: ølmetall) formasjoner.
Spesielt om de kan mestre sine instrumenter :}
Jeg har fått en ny favoritt innen heroisk-romantisk tysk
Orden Ogan!
Omtrent like morsomt som Freedom Call, og absolutt bra musikk, selv om de kan konkurrere med HammerFall når det gjelder originalitet.
Jeg synes at "møtallheadz" som misliker denne typen musikk skulle sjekke hver sin humoristisk sans, så snart som mulig. Kanskje de sliter med en defisitt?
Ja, dette er en samling av velkjente klisjéer.
En fantastisk eventyrverden med AD&D motiver, samt musikalske løsninger som har vært kjent siden 1980-tallet... Jeg vet om mange folk som finner det kjedelig.
Etter min mening, er det ikke "klisjé vs. originalitet" som teller.
Det som teller er inspirasjon, eller mangel av inspirasjon.
Inspirerte mennesker kan fylle verdens mest overbrukte stereotyper med ærlig innhold, slik at det er verdt å høre på. Det er ikke nødvendigvis bra å være så desperat ute etter å være unik og innovativ. Det som teller er at man har noe spesiell - en melding, en inspirasjon som man vil kommunisere ved hjelp av musikken.
Og, hvem som bryr seg om at det er mildt sagt barnslig og useriøs? Jeg synes det som er latterlig er folk som tar seg selv på alvor.
Nettopp fordi jeg vet hvordan det føles å være trist hele tiden, setter jeg enorm pris på slike artige gledemetall (okay, la oss utsi: ølmetall) formasjoner.
Spesielt om de kan mestre sine instrumenter :}