![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Det er ubeskrivelig trist å se folk tigge online. Skammelig er det, men ikke deres egen skam.
Mitt blod blir faktisk kokende, putrende når jeg tenker om denne urettferdigheten. Det finnes mennesker i en slik ydmykene situasjon, å være nødt til å tigge fra fremmede - mens det finnes mennesker som kunne dekke de kostnadene som de førstnevnte må tigge for, direkte fra jakkelommen. De ville ikke engang være nødt til å utelate en eneste restaurantmiddag eller en langhelg i et eksotisk land for å kunne hjelpe andre.
Skammelig at det er alltid de rikeste som er grådige og misunnelige. (Og later som om de er så barmhjertige... når de tigger i andres navn. Dere kan kalle meg for en djeveldyrkende satanist men kirkens innsamlingsaksjon ikke gjorde inntrykk på meg. Har de ikke nok penger for å gi bort til humanitært arbeid? De er ikke nødt til å kalkulere hva som de har råd til og hva som de kan leve uten. De er ikke nødt til å interpolere om de kan bare kjøpe dagligvarer av de billigste merkene, eller om de kan tillate seg den dyrere typen pulverkaffe, margarin, vaskmiddel og andre "luksusvarer". De er ikke nødt til å bruke kreativiteten til å utvikle effektive sparetips. Men folk de tigger fra er nødt til å gjøre sånn.)
Jeg skammer meg.
Alle de velkjente vitsene om hvordan gitaristene sliter med økonomi gjelder meg også.
"Hva kaller du en gitarist som har sluttet med sin kjæreste?" - "Hjemløs."
Eller.
"Det er to fyrer som går på gatens to sider. Den ene av dem er kledd i filler og er åpenbart fattigslig... og ja, den andre er en gitarist også."
Det er hvorfor jeg føler meg utrolig pinlig når man tigger fra meg.
Hvorfor er verdenen så urettferdig?
Jeg er ikke særlig opptatt av pengene. Å ikke være steinrik og å ikke leve i luksus gjør meg ikke uheldig eller ulykkelig. Men dette, med mennesker som må tigge, gjør meg ekstremt ulykkelig. Selv om jeg var steinrik og delte ut min hele - enorme - formue, ville det ikke vært nok.
Mitt blod blir faktisk kokende, putrende når jeg tenker om denne urettferdigheten. Det finnes mennesker i en slik ydmykene situasjon, å være nødt til å tigge fra fremmede - mens det finnes mennesker som kunne dekke de kostnadene som de førstnevnte må tigge for, direkte fra jakkelommen. De ville ikke engang være nødt til å utelate en eneste restaurantmiddag eller en langhelg i et eksotisk land for å kunne hjelpe andre.
Skammelig at det er alltid de rikeste som er grådige og misunnelige. (Og later som om de er så barmhjertige... når de tigger i andres navn. Dere kan kalle meg for en djeveldyrkende satanist men kirkens innsamlingsaksjon ikke gjorde inntrykk på meg. Har de ikke nok penger for å gi bort til humanitært arbeid? De er ikke nødt til å kalkulere hva som de har råd til og hva som de kan leve uten. De er ikke nødt til å interpolere om de kan bare kjøpe dagligvarer av de billigste merkene, eller om de kan tillate seg den dyrere typen pulverkaffe, margarin, vaskmiddel og andre "luksusvarer". De er ikke nødt til å bruke kreativiteten til å utvikle effektive sparetips. Men folk de tigger fra er nødt til å gjøre sånn.)
Jeg skammer meg.
Alle de velkjente vitsene om hvordan gitaristene sliter med økonomi gjelder meg også.
"Hva kaller du en gitarist som har sluttet med sin kjæreste?" - "Hjemløs."
Eller.
"Det er to fyrer som går på gatens to sider. Den ene av dem er kledd i filler og er åpenbart fattigslig... og ja, den andre er en gitarist også."
Det er hvorfor jeg føler meg utrolig pinlig når man tigger fra meg.
Hvorfor er verdenen så urettferdig?
Jeg er ikke særlig opptatt av pengene. Å ikke være steinrik og å ikke leve i luksus gjør meg ikke uheldig eller ulykkelig. Men dette, med mennesker som må tigge, gjør meg ekstremt ulykkelig. Selv om jeg var steinrik og delte ut min hele - enorme - formue, ville det ikke vært nok.
