Jeg pleier å lese, nemlig

[deadknight]

Det får meg til å føle så arkaisk. Jeg er alltid i midten av en eller annen bok, noen ganger leser jeg flere bøker parallel. Og naturligvis har jeg mine evige favoritter som må leses om og om igjen.

Heldigvis for meg, uheldigvis for verdenen, er kulturen blitt helt devaluert i det siste. Gamle og verdifulle bøker havner i lageret av bruktbutikken, og man kan fylle en pose med bøker for kr. 30.
Selvsagt er det kjempebra for en fattig ridder - det er bare å investere litt tid i å bla gjennom lagerets enorme hyller, og så finner man utrolige skatter. I den mørke middelalderen leste vi ikke særlig mye, så verdsetter jeg muligheten til å kunne lese når som helst, nesten hva som helst.

For en uhelbredelig romantisk - og notorisk umoden - sjel som meg, å finne to gode gutteromaner - den ene ble utgitt i 1930-tallet, den andre i 1960 - og en hel serie av Alexandre Dumas - Myladys sønn, det er fortsettelsen av De tre musketerer - for en symbolsk pris kan vurderes som en kombinasjon av jul og bursdag.

Ja, jeg innrømmer, jeg hadde bøker som jeg ble kvittert med. Krimromaner og skrekkromaner som gir én bare noen timers spenning og avslapning gav jeg bort uten dårlig samvittighet. Jeg ville sannsynligvis ikke lese dem igjen. Men verdifull litteratur ligger i en annen kategori enn krim og spenning.