![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Vinterhumør, det har jeg. Siden snøen når opp til vinduskarmen.
Bananer, det har vi. Mange av dem. Og overmodne er de.
Takket være Meny sin hjemlevering-tjeneste - det var uklart om de mente "per stykke banan" eller "per klase banan" -, ble vi rikere med seks store bunter av bananer. De allerede var godt modne og intensivt gule når de ankom hit (OBS: det fornuftige mennesket kjøper halvmodne, lysgrønne eller gulgrønne bananer, slik blir de nettopp gode i løpet av 1...2 dager. Og det fornuftige mennesket tar bananene ut fra plastposen, siden de modner raskere i nærheten av polyetilen).
Vi spiste dem for noen dager mens de var gule, men nå har de begynt å mørkne, noe som gjør dem til ideell ingrediens til bananbrød og andre deilige ting.
Imorra, vi skal lage bananbrød - de sier jo mer overmodne bananene er, jo mer vellykket bananbrødet skal bli. Forhåpentligvis er det sant: isåfall skal vi bli lettet med en kilo med overmodne bananer. Etterpå, skal vi bare ha omtrent en kilo igjen som vi kan bruke til å bake noe annet.
De sier at en ekte ridder har slike dyder som generøsitet, offervillighet og ydmykhet - for å fullføre uverdige oppgaver, uten å klage eller å mase.
Å bruke opp overmodne bananer gir så kjempegode muligheter til å utvikle disse edle egenskapene at tanken gav meg et alvorlig latteranfall.
Spesielt, fordi den hele tingen med ridderlige moraler har en svært uromantisk og ikke så heroisk opprinnelse.
De første riddere var ganske alminnelige banditter som fikk seg ufortjente fordeler ved hjelp av maktmisbruk og vold. De hadde ganske grove og asosiale måter å hevne fornærmelser på.
For å løse dette problemet - samt de andre problemene med disiplin - fant kirkelederne på det hele heroiske ridderideal-bildet... som ikke akkurat ble følgt av datidens ridderne heller. Jeg har fått inntrykket av at den hele ridderideal-tingen har bare eksistert i menneskenes romantiske fantasier - og i fantasy rollespill. Virkeligheten var helt annerledes. (Jeg lever i en romantisk fantasiverden, for å være helt ærlig, ellers ville jeg ikke skrive dette innlegget her.)
Ihvertfall, ved øyeblikket jeg kan forestille meg, la oss si, en hel bataljon johannitter, direkte fra den mørke middelalderen... og de går i krig, og kjemper tappert. Mot to og en halv kilo overmodne bananer.
Bananer, det har vi. Mange av dem. Og overmodne er de.
Takket være Meny sin hjemlevering-tjeneste - det var uklart om de mente "per stykke banan" eller "per klase banan" -, ble vi rikere med seks store bunter av bananer. De allerede var godt modne og intensivt gule når de ankom hit (OBS: det fornuftige mennesket kjøper halvmodne, lysgrønne eller gulgrønne bananer, slik blir de nettopp gode i løpet av 1...2 dager. Og det fornuftige mennesket tar bananene ut fra plastposen, siden de modner raskere i nærheten av polyetilen).
Vi spiste dem for noen dager mens de var gule, men nå har de begynt å mørkne, noe som gjør dem til ideell ingrediens til bananbrød og andre deilige ting.
Imorra, vi skal lage bananbrød - de sier jo mer overmodne bananene er, jo mer vellykket bananbrødet skal bli. Forhåpentligvis er det sant: isåfall skal vi bli lettet med en kilo med overmodne bananer. Etterpå, skal vi bare ha omtrent en kilo igjen som vi kan bruke til å bake noe annet.
De sier at en ekte ridder har slike dyder som generøsitet, offervillighet og ydmykhet - for å fullføre uverdige oppgaver, uten å klage eller å mase.
Å bruke opp overmodne bananer gir så kjempegode muligheter til å utvikle disse edle egenskapene at tanken gav meg et alvorlig latteranfall.
Spesielt, fordi den hele tingen med ridderlige moraler har en svært uromantisk og ikke så heroisk opprinnelse.
De første riddere var ganske alminnelige banditter som fikk seg ufortjente fordeler ved hjelp av maktmisbruk og vold. De hadde ganske grove og asosiale måter å hevne fornærmelser på.
For å løse dette problemet - samt de andre problemene med disiplin - fant kirkelederne på det hele heroiske ridderideal-bildet... som ikke akkurat ble følgt av datidens ridderne heller. Jeg har fått inntrykket av at den hele ridderideal-tingen har bare eksistert i menneskenes romantiske fantasier - og i fantasy rollespill. Virkeligheten var helt annerledes. (Jeg lever i en romantisk fantasiverden, for å være helt ærlig, ellers ville jeg ikke skrive dette innlegget her.)
Ihvertfall, ved øyeblikket jeg kan forestille meg, la oss si, en hel bataljon johannitter, direkte fra den mørke middelalderen... og de går i krig, og kjemper tappert. Mot to og en halv kilo overmodne bananer.
no subject
Date: 2024-01-18 04:17 am (UTC)From:Ja, de er ekstremt høflige. Jeg har ikke hørt disse eksakte påstandene sagt, men det er en viss sannhet i disse påstandene. De liker ikke å bruke "jeg" ofte (watashi) det får høyttaleren til å høres ut som de er fulle av seg selv. De utelater vanligvis "jeget" og antas å referere til seg selv. De liker heller ikke å bruke "du" (anata), det anses som ekstremt frekt. De vil referere til deg ved navn hvis det ikke er åpenbart at de snakker til deg. Ellers antas det av konteksten til samtalen. Jeg personlig har aldri blitt fortalt det når jeg besøker noens hjem. (Men jeg brukte mest tiden min med punkere og de i motkulturbevegelsen). Men jeg kan se det som litt plausibelt. Som en forestilling om etikette og høflighet. Samme, jeg er også generelt høflig mot andre. Men en sunn balanse er bedre.
Ah ok, jeg skjønner. Det er bra, lol. Åh jeg så opp katedralen, den er helt fantastisk! Jeg elsker arkitekturen. Er det mange glassmalerier inni? Å, den slags musikk kan være beroligende eller hjemsøkende til tider, men alltid vakker. (Jeg forstår det, jeg elsker rockemusikk, men det er ikke den eneste musikksjangeren jeg hører på.)
Det er veldig hyggelig å høre, jeg liker når storbyer er rene. De fleste byer i Japan er rene. Men byer som New York City og Los Angeles er det ikke, og det er alltid nedslående. Men jeg skjønner hva du mener med trendy, det er derfor jeg ikke alltid liker å besøke de tidligere nevnte byene. Men jeg liker byer, Nagoya og Yokohama er byer jeg likte. Ahh små byer er også fine å besøke, veldig rolige og sakte tempo.
Ja tankfly! Det er ganske kult å se! Glassgulvet var mer bakover, nær bakenden av det. Ja, bildene ble bra for kameraets evner på den tiden. Jeg håper du kan oppleve det også, det er virkelig fantastisk. Vi fikk også sitte foran med pilotene. Det var også veldig kult å oppleve.
Ja, de er ganske utdaterte. Å ja, jeg tror jeg hørte dette fra en av dokumentarfilmene min far så eller fra et av museene han tok meg med til som spesialiserte seg på luftfart. Det er så synd å miste de fleste av dem, det er virkelig et håndverk. Jeg visste ikke at de to modellene spesifikt var MiG-29s etterkommere. Det er ganske kult, takk for at du deler. Det er fornuftig at de vil gjøre forbedringer som fremhever styrken.
Ekstremt krevende! lol. Ja, de erter definitivt pilotene! Mye tull mellom gruppene. Jeg husker at de spøkte mye med hverandre når jeg var i nærheten. De har også "meme" eller vitsesider på nettet som erter dem.
Det er faktisk "umiddelbar hjerteinfarkt", aldri undervurder den lille koppen den kommer i lol. Noen av tingene uten merke smaker ganske bra, jeg har definitivt eksperimentert med dem. Jeg forstår hva du mener, lol. Pulverkaffe var definitivt populært blant kollegene mine i Japan. (For det meste fordi de kom i individuelle forseglede pakker og det var enkelt å lagre på skrivebordet deres).
no subject
Date: 2024-01-23 09:56 pm (UTC)From:Såvidt jeg husker (har ikke vært i Nidarosdomen siden desember, Juleoratoriet av den gode, gamle Johann Sebastian Bach), er pratisk talt hvert vindu pyntet med glassmalerier.
Musikk yeah. Orgelmeditasjoner yeah. Å høre mine største favoritter - som Johann Pachelbel sin Canon i (den opprinnelige) D-dur, eller min favoritt Passacaglia og fuga i C-moll (min favoritt toneart) spilt på det store orgelet er en opplevelse som kan ikke beskrives. Eller den legendariske Partita i D-moll (Chaconne)... etter en skikkelig Chaconne-opplevelse, føler man at det er slett ikke verdt å si noe som helst. Fordi alt som man har til å si føles altfor obskønt, sammenlignet med Chaconne.
Det som jeg hørte om store byer i USA (i tillegg til at de ikke er helt rene, for å si det sånn) er at kontrastene er veldig sterke. Luksusvilla'er og millionærer... og hjemløse mennesker på gata.
Hvilken type tankfly var dette, med glassgulv på baksiden?
De nyere MiG'ene har bedre "stealth" evner, blant annet. Og de har et helt digitalt kontrollsystem (i motsetning til de gamle MiG'ene som hadde analoge kontrollsystemer... det var meget praktisk men vi er i 2024 nå, hehh).
Ja, disse forseglede pakkene kan være meget praktiske - spesielt på jobben eller på skogstur - men ikke akkurat miljøvennlige, dessverre, så jeg pleier ikke kjøpe dem særlig ofte.
no subject
Date: 2024-01-25 04:22 am (UTC)From:Åh, det er ganske nylig. Det høres nydelig ut, jeg elsker å se på glassmalerier. De er så inspirerende å se på. Det er så vakre musikalske stykker! For en godbit å høre det live. Jeg er sjalu, lol, det er noen år siden sist jeg har hørt et orgel spille live. Må fikse det. Jeg forstår den følelsen når du ikke finner de rette ordene for å beskrive en opplevelse som overgår alt du har sett eller hørt så langt. Som om det eneste du kan gjøre er å ta det innover deg og være tilstede. Det har jeg ikke opplevd med Chaconne men med naturen og andre kunstverk/forestillinger.
Ja, den skarpe kontrasten plager og bekymrer meg mest, fordi det er en kontrast som bare blir mer ekstrem med tiden.
Jeg tror faren min fortalte meg at det var en KC-10 tankfly.
Åhh det høres veldig kult ut! Det er sant, de må tilpasse seg dagens digitale tidsalder.
Det er veldig sant. Plast er ikke bra for miljøet i det hele tatt. Jeg prøver å være bevisst på det også. Jeg savner litt det kjedelige resirkuleringssystemet fra Japan, de prøvde virkelig å fornye så mye som mulig.