![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Vinterhumør, det har jeg. Siden snøen når opp til vinduskarmen.
Bananer, det har vi. Mange av dem. Og overmodne er de.
Takket være Meny sin hjemlevering-tjeneste - det var uklart om de mente "per stykke banan" eller "per klase banan" -, ble vi rikere med seks store bunter av bananer. De allerede var godt modne og intensivt gule når de ankom hit (OBS: det fornuftige mennesket kjøper halvmodne, lysgrønne eller gulgrønne bananer, slik blir de nettopp gode i løpet av 1...2 dager. Og det fornuftige mennesket tar bananene ut fra plastposen, siden de modner raskere i nærheten av polyetilen).
Vi spiste dem for noen dager mens de var gule, men nå har de begynt å mørkne, noe som gjør dem til ideell ingrediens til bananbrød og andre deilige ting.
Imorra, vi skal lage bananbrød - de sier jo mer overmodne bananene er, jo mer vellykket bananbrødet skal bli. Forhåpentligvis er det sant: isåfall skal vi bli lettet med en kilo med overmodne bananer. Etterpå, skal vi bare ha omtrent en kilo igjen som vi kan bruke til å bake noe annet.
De sier at en ekte ridder har slike dyder som generøsitet, offervillighet og ydmykhet - for å fullføre uverdige oppgaver, uten å klage eller å mase.
Å bruke opp overmodne bananer gir så kjempegode muligheter til å utvikle disse edle egenskapene at tanken gav meg et alvorlig latteranfall.
Spesielt, fordi den hele tingen med ridderlige moraler har en svært uromantisk og ikke så heroisk opprinnelse.
De første riddere var ganske alminnelige banditter som fikk seg ufortjente fordeler ved hjelp av maktmisbruk og vold. De hadde ganske grove og asosiale måter å hevne fornærmelser på.
For å løse dette problemet - samt de andre problemene med disiplin - fant kirkelederne på det hele heroiske ridderideal-bildet... som ikke akkurat ble følgt av datidens ridderne heller. Jeg har fått inntrykket av at den hele ridderideal-tingen har bare eksistert i menneskenes romantiske fantasier - og i fantasy rollespill. Virkeligheten var helt annerledes. (Jeg lever i en romantisk fantasiverden, for å være helt ærlig, ellers ville jeg ikke skrive dette innlegget her.)
Ihvertfall, ved øyeblikket jeg kan forestille meg, la oss si, en hel bataljon johannitter, direkte fra den mørke middelalderen... og de går i krig, og kjemper tappert. Mot to og en halv kilo overmodne bananer.
Bananer, det har vi. Mange av dem. Og overmodne er de.
Takket være Meny sin hjemlevering-tjeneste - det var uklart om de mente "per stykke banan" eller "per klase banan" -, ble vi rikere med seks store bunter av bananer. De allerede var godt modne og intensivt gule når de ankom hit (OBS: det fornuftige mennesket kjøper halvmodne, lysgrønne eller gulgrønne bananer, slik blir de nettopp gode i løpet av 1...2 dager. Og det fornuftige mennesket tar bananene ut fra plastposen, siden de modner raskere i nærheten av polyetilen).
Vi spiste dem for noen dager mens de var gule, men nå har de begynt å mørkne, noe som gjør dem til ideell ingrediens til bananbrød og andre deilige ting.
Imorra, vi skal lage bananbrød - de sier jo mer overmodne bananene er, jo mer vellykket bananbrødet skal bli. Forhåpentligvis er det sant: isåfall skal vi bli lettet med en kilo med overmodne bananer. Etterpå, skal vi bare ha omtrent en kilo igjen som vi kan bruke til å bake noe annet.
De sier at en ekte ridder har slike dyder som generøsitet, offervillighet og ydmykhet - for å fullføre uverdige oppgaver, uten å klage eller å mase.
Å bruke opp overmodne bananer gir så kjempegode muligheter til å utvikle disse edle egenskapene at tanken gav meg et alvorlig latteranfall.
Spesielt, fordi den hele tingen med ridderlige moraler har en svært uromantisk og ikke så heroisk opprinnelse.
De første riddere var ganske alminnelige banditter som fikk seg ufortjente fordeler ved hjelp av maktmisbruk og vold. De hadde ganske grove og asosiale måter å hevne fornærmelser på.
For å løse dette problemet - samt de andre problemene med disiplin - fant kirkelederne på det hele heroiske ridderideal-bildet... som ikke akkurat ble følgt av datidens ridderne heller. Jeg har fått inntrykket av at den hele ridderideal-tingen har bare eksistert i menneskenes romantiske fantasier - og i fantasy rollespill. Virkeligheten var helt annerledes. (Jeg lever i en romantisk fantasiverden, for å være helt ærlig, ellers ville jeg ikke skrive dette innlegget her.)
Ihvertfall, ved øyeblikket jeg kan forestille meg, la oss si, en hel bataljon johannitter, direkte fra den mørke middelalderen... og de går i krig, og kjemper tappert. Mot to og en halv kilo overmodne bananer.
