![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Hverken den første eller den andre gang, og mer enn sannsynligvis ikke den siste gang.
Jeg snakker om et trist, trist land i Østeuropa. Jeg var en utlending (der også), med en sammensatt minoritetsbakgrunn. Mitt navn hørtes like utenlandsk - altså uakseptabelt og mistenkelig - ut (der også).
Men, det er ikke det jeg vil snakke om nå. Skammen er uutholdelig.
I fjor, fikk jeg lese en historie om en pensjonert professor i historie, litteratur og fransk.
Hun ble kastet ut fra sin leilighet fordi hun skal ha hatt flere års ubetalt husleie (som var egentlig arvet fra leilighetens forrige beboer).
En humanitær organisasjon startet en innsamlingsaksjon, og de endelig klarte å samle nok penger til å betale det hun (mer akkurat sagt: den forrige beboeren) skyldte til huseieren, men hun måtte forlate leiligheten, uansett.
Hun endte opp som hjemløs, og døde mindre enn et år senere.
Tenk, en universitetsprofessor som praktisk talt dør på gata.
Det ville vært smertelig og ydmykende for hvem som helst.
Jeg synes at det er ingen som skulle være uten bosted. Jeg mener til og med den mest elendige, alkoholavhengige småkriminell har lov til å ha et tak over hodet. Jeg ble svært opphisset når jeg hørte en tolerant nordmann (som hevdet å være uenig med diskrimineringen) si - med et høflig smil - "én som blir bostedsløs i dette landet kanskje har litt ansvar for det".
(For eksempel en utlending hvis jobbsøknader ikke blir lest på grunn av hans/hennes uakseptable, utenlandske navn og så kan han/hun ikke engang sette foten inn i det eksemplariske, inkluderende norske arbeidslivet for å kunne langsomt og gradvis klatre opp til å servere mat hos Peppe's; for eksempel en nordmann som er blitt arbeidsledig og foreldrene eller ektefellen kastet ham/henne ut, og som ikke har råd til å betale depositum... er det deres skyld? >:{
Jeg husker en ung artist - Fredrik Runeberg Svartravn - som tok sitt liv i 2010-tallet som følge av håpløshet og arbeidsledighet. Han flyttet til Oslo for å finne seg bedre muligheter men endte opp på gata. Jeg tror ikke at han fortjente det. Fortvilelsen og ydmykelsene ble altfor mye for ham, og han begikk selvmord - tragisk nok - kort tid etter å ha funnet seg et bosted.)
Men... er det det som en universitetsprofessor fortjener, etter å ha arbeidet og forsket (kodekser fra middelalderen, mer akkurat sagt) gjennom sitt hele liv?
Nå leser jeg i nyhetene at nå er det presidenten av landets tibetologifellesskap som blir kastet ut fra huset han har bodd i for 30 år. Han investerte veldig mye i å renovere huset og ville egentlig kjøpe det, men myndighetene ikke gjorde det mulig for ham.
Han har en måneds frist til å flytte ut. Heldigvis kan han leie en hybelleilighet, men han må selge mange av sine møbler, personlige eiendeler og sin kunstverksamling fordi han skal ikke ha nok plass til dem i den små leiligheten han har råd til å leie. Samlingen hans er meget verdifull men han må selge den for en latterlig pris fordi det haster.
Huset skal rives og tomten skal bli brukt til å bygge dyre luksusleiligheter, så er det åpenbart at det var en eiendomslobby i bakgrunnen. Mer enn sannsynlig at det var grunnen til at han ikke fikk lov til å kjøpe huset. Det var rike og innflytelsesrike folk som hadde andre planer med området. (Det samme gjelder leiligheten av den pensjonerte litteraturprofessoren: visse innflytelsesrike mennesker trengte hennes leilighet, for å kunne leie den ut til rike kunder.)
Igjen. En tibetologiprofessor.
Er det den rette måten å anerkjenne en tibetologiekspert på?
Jeg skammer meg.
Jeg er, på en smertelig og morbid måte, stolt over å ha vært en utlending i landet jeg snakker om.
Jeg snakker om et trist, trist land i Østeuropa. Jeg var en utlending (der også), med en sammensatt minoritetsbakgrunn. Mitt navn hørtes like utenlandsk - altså uakseptabelt og mistenkelig - ut (der også).
Men, det er ikke det jeg vil snakke om nå. Skammen er uutholdelig.
I fjor, fikk jeg lese en historie om en pensjonert professor i historie, litteratur og fransk.
Hun ble kastet ut fra sin leilighet fordi hun skal ha hatt flere års ubetalt husleie (som var egentlig arvet fra leilighetens forrige beboer).
En humanitær organisasjon startet en innsamlingsaksjon, og de endelig klarte å samle nok penger til å betale det hun (mer akkurat sagt: den forrige beboeren) skyldte til huseieren, men hun måtte forlate leiligheten, uansett.
Hun endte opp som hjemløs, og døde mindre enn et år senere.
Tenk, en universitetsprofessor som praktisk talt dør på gata.
Det ville vært smertelig og ydmykende for hvem som helst.
Jeg synes at det er ingen som skulle være uten bosted. Jeg mener til og med den mest elendige, alkoholavhengige småkriminell har lov til å ha et tak over hodet. Jeg ble svært opphisset når jeg hørte en tolerant nordmann (som hevdet å være uenig med diskrimineringen) si - med et høflig smil - "én som blir bostedsløs i dette landet kanskje har litt ansvar for det".
(For eksempel en utlending hvis jobbsøknader ikke blir lest på grunn av hans/hennes uakseptable, utenlandske navn og så kan han/hun ikke engang sette foten inn i det eksemplariske, inkluderende norske arbeidslivet for å kunne langsomt og gradvis klatre opp til å servere mat hos Peppe's; for eksempel en nordmann som er blitt arbeidsledig og foreldrene eller ektefellen kastet ham/henne ut, og som ikke har råd til å betale depositum... er det deres skyld? >:{
Jeg husker en ung artist - Fredrik Runeberg Svartravn - som tok sitt liv i 2010-tallet som følge av håpløshet og arbeidsledighet. Han flyttet til Oslo for å finne seg bedre muligheter men endte opp på gata. Jeg tror ikke at han fortjente det. Fortvilelsen og ydmykelsene ble altfor mye for ham, og han begikk selvmord - tragisk nok - kort tid etter å ha funnet seg et bosted.)
Men... er det det som en universitetsprofessor fortjener, etter å ha arbeidet og forsket (kodekser fra middelalderen, mer akkurat sagt) gjennom sitt hele liv?
Nå leser jeg i nyhetene at nå er det presidenten av landets tibetologifellesskap som blir kastet ut fra huset han har bodd i for 30 år. Han investerte veldig mye i å renovere huset og ville egentlig kjøpe det, men myndighetene ikke gjorde det mulig for ham.
Han har en måneds frist til å flytte ut. Heldigvis kan han leie en hybelleilighet, men han må selge mange av sine møbler, personlige eiendeler og sin kunstverksamling fordi han skal ikke ha nok plass til dem i den små leiligheten han har råd til å leie. Samlingen hans er meget verdifull men han må selge den for en latterlig pris fordi det haster.
Huset skal rives og tomten skal bli brukt til å bygge dyre luksusleiligheter, så er det åpenbart at det var en eiendomslobby i bakgrunnen. Mer enn sannsynlig at det var grunnen til at han ikke fikk lov til å kjøpe huset. Det var rike og innflytelsesrike folk som hadde andre planer med området. (Det samme gjelder leiligheten av den pensjonerte litteraturprofessoren: visse innflytelsesrike mennesker trengte hennes leilighet, for å kunne leie den ut til rike kunder.)
Igjen. En tibetologiprofessor.
Er det den rette måten å anerkjenne en tibetologiekspert på?
Jeg skammer meg.
Jeg er, på en smertelig og morbid måte, stolt over å ha vært en utlending i landet jeg snakker om.
