Automatisk engelsk er automatisk fordom og diskriminering

Det ser ut til å være meget vanlig.
Dersom man ikke ser "nordisk" ut, folk vanligvis antar at man er en  u t l e n d i n g  som ikke forstår et eneste ord på norsk, og uten å stille et eneste spørsmål, begynner de å snakke engelsk til vedkommende. Det er det som kalles "automatisk engelsk" fenomenet.

Folk som gjør dette ser ut til å tro at å snakke engelsk til en person som ser utenlandsk ut er høflig og hyggelig, siden man kan ikke forvente at en  u t l e n d i n g  enten snakker norsk eller har en interesse i språket.

Skjønt at vi som ikke har etnisk norsk bakgrunn burde sette stor pris på det, men sannheten er at hver eneste gang man snakker engelsk til noen, bare fordi han eller hun ikke ser "nordisk" ut, viser man fordom.
I øyeblikket man snakker automatisk engelsk, dømmer man det andre mennesket etter utseende.
Å snakke automatisk engelsk er omtrent det samme som å utsi eksplisitt "å ja, du er en utlending, du er ikke en av oss, så stenger jeg deg ute fra samtalene våre".
Ingen liker å bli sett som en utlending - istedet for å bli sett som et menneske  -, takk.

Å snakke automatisk engelsk til en person med utenlandsk utseende er automatisk generalisering.
"Du er enten turist eller lykkejeger."
Det er noe jeg absolutt misliker å utsi: jeg har møtt flere mennesker av den gullgraver-typen som er bare her for de bedre lønningene og som bryr seg ikke om å mestre språket (hvorfor ville de gjøre det? Ved bruk av engelsk, kan de gjøre seg forstått på arbeidsplassen. Og jeg har hørt flere av dem utsi "norsk er et stygt språk").
Det er stygt å si stygge ting om andre mennesker, spesielt på en offentlig blogg, men jeg liker ikke bli sett som en slik lykkejeger. Jeg er ikke så overflatisk at jeg er fornøyd med å kunne gjøre meg forstått på engelsk.
(Nå som jeg nevner sånne ting, føler jeg at jeg er en forferdelig og slem person. Baksnakking er ekkelt gjort, selv om man ikke nevner navn.)

Hver eneste gang du snakker automatisk engelsk, forhindrer du et menneske i å bli integrert og inkludert.
Jeg ikke snakker om meg selv her - jeg ble flytende i norsk uten undervisning og uten mulighet til å øve. Alle, i mitt hele miljø snakket engelsk til meg... jeg var ikke bare utholdende nok, men også interessert nok til å lære meg språket helt selvstendig.
Ja, det føltes meget ironisk. Smertefullt ironisk, for å være akkurat. Fantastisk at jeg kunne øve engelsk i Norge, mens min interesse i norsk var min privatsak. En spesialinteresse, ja.

Jeg mener - greit, jeg var utholdende nok til å kunne mestre språket uten hjelp fra mitt norsktalende miljø (og endte opp med å få en interesse i interskandinavisk kommunikasjon, siden jeg oppdaget at jeg kan lese dansk uten vanskeligheter, og svensk pleier å stimulere min sans for humor) - men folk trenger mulighet til å øve.
De fleste jobbannonsene inneholder "gode norskkunnskaper er en forutsetning". Hvordan skal de få de nødvendige - forutsette - språkferdighetene om alle snakker engelsk til dem, "bare for å være hyggelig"?
(Det blir bare enda bedre om det er en allerede integrert og inkludert person med utenlandsk bakgrunn som snakker automatisk engelsk. Mitt standardsvar er "so you don't speak Norwegian yet? I do!")

Jeg vet ikke hva de ville gjøre om de levde i vikingalderen?
Arkeologiske funn viser at - takket være erobringene og de lange skipturene til Sør-Europa - det var mange vikinger som så ikke helt nordisk ut. Mange av dem ikke hadde lyst hår og blå øyne - og heller ikke rødt eller kastanjebrunt hår og grønne eller grå øyne som mange nordmenn har i dag -, men mørkebrunt eller svart hår og mørke øyne. Det vil si man kunne være en ekte viking, uten å se ut som en propagandaillustrasjon fra 1940-tallet.

Og, hva gjør de om de møter noen som ser "nordisk" ut men kommer fra Sveits, Nederland eller Hvitrussland og ikke forstår norsk (enda)?

Jeg har noen tragikomiske historier.

Når noen spurte meg "snakker du norsk?" - skjønt at det var litt bedre enn automatisk engelsk, ble jeg så overrasket at jeg svarte "Nei, selvfølgelig ikke. Ikke et eneste ord. Jeg ikke engang forstod spørsmålet."
Vedkommende ikke forstod ironien - jeg gav et passende svar på norsk, noe som skulle vise til at ja, selvfølgelig snakker jeg norsk! - og fortsatte på engelsk.

Noen som hadde tidligere erfart at mine norskkunnskaper kunne vurderes som akseptable nok, begynte å snakke engelsk til meg. Igjen.
Jeg prøvde mitt beste for å være høflig og å peke på at jeg fremdeles forstår norsk.

Når jeg snakket med rådgiveren hos et bemanningsbyrå og viste henne noen av mine tidligere jobbsøknader, stirret hun på meg forbløffet og spurte "Var det du som skrev disse søknadene?"
Nei. Selvsagt ikke. Jeg er en løgnhals som får andre til å gjøre mine oppgaver, og etterpå presenterer jeg det som mitt eget.
Det er umulig at en  u t l e n d i n g  kunne skrive jobbsøknader med feilfri grammatikk og uten å vekke mistanke om at han den kopierte teksten fra en eller annen online samling av søknadsmaler.

En mikroaggressjon av den samme typen: kassemedarbeideren ikke antok at jeg skjønte ordet "kvittering" og så trykte han lappen under nesen min, samt spørsmålet "vil du ha denne?"

En gang, jeg fikk noen gamle Disney-hefter som hjelp til å øve språket.
Ikke misforstå meg, jeg har ingenting imot Disney, det var bare mildt sagt ironisk at når dette skjedde, hadde jeg allerede skrevet noen Kate Næss-, og Tor Ulven-oversettelser ferdig, og jeg faktisk leste Dostojevskij på norsk.

Men, historien som gir den beste illustrasjon til dette innlegget, skjedde noen år siden.
Som bursdagsgave fikk jeg en roman skrevet på engelsk, samt kommentaren "jeg var usikker om du kunne lese en bok på norsk".
Dette gjorde meg sint.

Jeg tenkte: best å gå ut fra at mine norskkunnskaper er så dårlige at jeg ikke kunne lese en bok, ikke sant? Så hyggelig.
Du har snakket med meg før, og erfarte at mitt ordforråd og mine formuleringsevner går "litt" utover det som er absolutt nødvendig for å kunne fungere i hverdagssituasjoner.

Men også: ja, jeg er så dårlig i norsk, og jeg vil ikke engang forbedre mine språkferdigheter! Nei, å kjenne bare de grunnleggende uttrykkene (som for eksempel ja, nei, takk, gi fæn) er nok til en... u t l e n d i n g  som meg. Jeg vil ikke engang ha muligheter - for eksempel en interessant bok på norsk - til å utvide mine norskkunnskaper.
(Dette skjedde når jeg var opptatt av å oversette faglitteratur, forresten.)

Men, spør man disse menneskene hva de synes om fordom, skal de sannsynligvis svare "naturligvis er jeg uenig med diskriminering". De ikke legger merke til hvordan diskriminerende oppførselen deres er.