![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Soveproblemer, musikk og mer
Jun. 12th, 2023 10:15 pmSkjønner ikke helt hvorfor, men jeg er (enda) mer uuthvilt enn vanligvis.
Forresten, alt er relativt.
Jeg kan gjøre folk imponert ved å imitere den lille skjønnheten i D-dur. Nå er det åpenbart gjenkjennelig. Jeg nesten tør risikere å utsi at det nærmer seg til å høres ikke bare tålelig, men nærmest behagelig ut.
Hvis du ikke har hørt det opprinnelige, kanskje du blir imponert.
Hvis du har hørt det (outro'en til Blizzard Of Ozz, nemlig; oppdager du tonearten og forstår hvorfor det er nettopp D-dur, er du veldig flink og har allerede fått deg litt anelse om teori og RR sin sans for musikalsk humor), kommer du til å kjenne forskjellene akkurat slik som jeg gjør det, og du skal sannsynligvis si "bra forsøk" eller "modig av deg, å prøve å spille det".
Forresten, nei, det er ikke pinlig å lære gitar og teori ved hjelp av The Beatles.
Det som de gjorde er fremdeles helt universelt og tidløs. Ja, etter mer enn femti år er det fremdeles verdt å høre på deres musikk og å lære deg å spille sangene.
Jeg vet om både en katolsk nonne og en diabolist dødsmetallmusiker som liker The Beatles. Det sier litt om hvordan universell denne musikken egentlig er, noe som jeg finner det svært morsomt.
Gjennom disse vakre, harmoniske og ofte meget artige sangene kan man få seg en bra forståelse av hva "konsonante harmonier" betyr, samt å lære seg interessante og mindre vanlige akkorder som utfordrer éns tekniske ferdigheter, samt å lære hvordan man bruker skifter i tonearten gjennom en sang. I tillegg til det, lærer man seg å se opp til Lennon som hadde en utrolig og ubeskrivelig rytmesans. Vi vet at det eksisterer mennesker med såkalt absolutt gehør, men man pleier ikke snakke like ofte om absolutt rytmesans, noe som jeg synes Lennon åpenbart hadde.
Forresten, alt er relativt.
Jeg kan gjøre folk imponert ved å imitere den lille skjønnheten i D-dur. Nå er det åpenbart gjenkjennelig. Jeg nesten tør risikere å utsi at det nærmer seg til å høres ikke bare tålelig, men nærmest behagelig ut.
Hvis du ikke har hørt det opprinnelige, kanskje du blir imponert.
Hvis du har hørt det (outro'en til Blizzard Of Ozz, nemlig; oppdager du tonearten og forstår hvorfor det er nettopp D-dur, er du veldig flink og har allerede fått deg litt anelse om teori og RR sin sans for musikalsk humor), kommer du til å kjenne forskjellene akkurat slik som jeg gjør det, og du skal sannsynligvis si "bra forsøk" eller "modig av deg, å prøve å spille det".
Forresten, nei, det er ikke pinlig å lære gitar og teori ved hjelp av The Beatles.
Det som de gjorde er fremdeles helt universelt og tidløs. Ja, etter mer enn femti år er det fremdeles verdt å høre på deres musikk og å lære deg å spille sangene.
Jeg vet om både en katolsk nonne og en diabolist dødsmetallmusiker som liker The Beatles. Det sier litt om hvordan universell denne musikken egentlig er, noe som jeg finner det svært morsomt.
Gjennom disse vakre, harmoniske og ofte meget artige sangene kan man få seg en bra forståelse av hva "konsonante harmonier" betyr, samt å lære seg interessante og mindre vanlige akkorder som utfordrer éns tekniske ferdigheter, samt å lære hvordan man bruker skifter i tonearten gjennom en sang. I tillegg til det, lærer man seg å se opp til Lennon som hadde en utrolig og ubeskrivelig rytmesans. Vi vet at det eksisterer mennesker med såkalt absolutt gehør, men man pleier ikke snakke like ofte om absolutt rytmesans, noe som jeg synes Lennon åpenbart hadde.
