Har flere grunner til å ønske å flytte.

Meningen er ikke å være usivilisert, men samme hvordan akkurat Murphy's Law beskriver virkeligheten, er det ikke gøyt.

I det øyeblikk jeg begynner å øve å skrive og lese noter - vil gjerne nå opp til graden der man faktisk hører musikken i hodet mens man leser notene -, begynner disse livlige, gledelige naboene med deres vanlige program.

Alltid den samme, dumme, overflatiske jegvetikkehvilken musikk. Det er litt vanskelig for meg å tro at det er bare disse veldig få og svært dumme sangene som kan gjøre dem fornøyd. Greit, greit, jeg har noen favorittsanger som jeg gjerne hører på, når som helst, men ihvertfall jeg prøver å utvide mine musikkpreferanser.
Disse hyggelige menneskene med så enormt livsglede ser ikke ut til å ha behov til flere favoritter.

Og de ler og flirer høyt, og prater høyt som om de har nettopp kommet fra barnehagen. De bor under oss men jeg kan høre deres hyggelige, gledelige diskusjon og latter.

Endelig. Noe som er behagelig.

Jeg liker ikke å være negativ hele tiden. Livet skulle ikke bare bestå av irriterende naboer, ikke sant?

Jeg har fått en ny favoritt innen heroisk-romantisk tysk power metal lykkemetall.

Orden Ogan!
Omtrent like morsomt som Freedom Call, og absolutt bra musikk, selv om de kan konkurrere med HammerFall når det gjelder originalitet.

Jeg synes at "møtallheadz" som misliker denne typen musikk skulle sjekke hver sin humoristisk sans, så snart som mulig. Kanskje de sliter med en defisitt?

Ja, dette er en samling av velkjente klisjéer.
En fantastisk eventyrverden med AD&D motiver, samt musikalske løsninger som har vært kjent siden 1980-tallet... Jeg vet om mange folk som finner det kjedelig.

Etter min mening, er det ikke "klisjé vs. originalitet" som teller.

Det som teller er inspirasjon, eller mangel av inspirasjon.

Inspirerte mennesker kan fylle verdens mest overbrukte stereotyper med ærlig innhold, slik at det er verdt å høre på. Det er ikke nødvendigvis bra å være så desperat ute etter å være unik og innovativ. Det som teller er at man har noe spesiell - en melding, en inspirasjon som man vil kommunisere ved hjelp av musikken.

Og, hvem som bryr seg om at det er mildt sagt barnslig og useriøs? Jeg synes det som er latterlig er folk som tar seg selv på alvor.
Nettopp fordi jeg vet hvordan det føles å være trist hele tiden, setter jeg enorm pris på slike artige gledemetall (okay, la oss utsi: ølmetall) formasjoner.
Spesielt om de kan mestre sine instrumenter :}