![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Nå som jeg publiserer dette bildet, ser det ikke særlig spesielt ut. Bare et hjørne av en leilighet som viser omtrent like mye personlig preg som et alminnelig studenthostell.
Men, bildet viser ikke arbeidet som ble investert i at dette hjørnet ser nettopp slik ut. Det var litt av en innsats.
Sammen med kjæresten min, fant vi ut at senteret er altfor overstappet med møbler (skapet stod ved veggen mellom de to dørene og bordet med puffene stod foran det), mens hjørnet med skapet var nesten tomt, bortsett fra to vegghyller som var nesten ubrukte.
Så konkluderte vi at atmosfæren kunne forbedres ved å fjerne de unødvendige vegghyllene og å flytte skapet i det frigjorde hjørnet.
Denne oppgaven - slik som den var - betydde en utfordring: å fjerne gjenstandene fra skapet, å fjerne de utdaterte klistremerkene fra hifi-apparatet og å bestemme hvilke bøker som vi kommer ikke til å lese mer, å flytte skapet og å arrangere ledningene - til hifi-apparatet og til lampen - bak skapet virket mildt sagt krevende.
Men det var ingenting, sammenliknet med mitt eventyr med vegglampen som nå står mellom de to dørene. Dere kan si, igjen: ja, vegglampe, og så hva? Det er da ikke en enorm hendelse.
Det var nødvendig å skaffe oss en lampe fordi dette området fikk ekstremt dårlig belysning, noe som gjorde dette bordet utilstrekkelig til å lese eller å arbeide ved.
Å finne en fin og gammel vegglampe var definitivt ikke vanskelig - finnes det andre bruktbutikk-freak'er i området, forresten? -, men litt ekstra finjustering trengte den.
Den opprinnelige ledningen og switch'en var altfor gammel, selv etter mine normer, så hadde jeg ikke tillit til den. På grunn av sikkerhet, bestemte jeg meg til å bytte det ut; for å kunne gjøre sånn, vandaliserte jeg en annen lampe som vi ikke brukte særlig ofte.
Når jeg avmonterte vegglampen, måtte jeg innse at fyren som satte ledningene inn - for 60...70 år siden, antar jeg - gjorde en veldig bra jobb. Slik så det ut:
Ble spesielt imponert av hvordan presist og pent disse ledningene ble montert og kombinert:
Denne lilla delen var jeg ikke nødt til å bytte ut, det var bare den utgående ledningen som så farlig ut.
Her kan vi utsi, uten arroganse, at min jobb (den hvite på høyre) er nøyaktigere enn den opprinnelige (den bronsefargede på venstre).
Hittil var det bare morsomt og kreativt, oppgaven gav ingen store utfordringer.
Men å montere tingen på veggen!... DET betydde utfordringen.
Etter å ha brukt borhammeren, fester man lampens bakside til veggen - ved hjelp av skruer hvis hoder er store (!) nok slik at lampen skal garantert ikke falle på hodene våre ved en tilfeldig ulykke.
Deretter legger man lampens kropp til, og setter den hele lampen sammen in situ.
Dette var en oppgave en ridder verdig. Seriøst. Det krever egentlig finmotorikken av en eksepsjonell gitarvirtuos (noe som jeg er ikke) og tålmodigheten av en erfaren Zen/Chan/Son munk (som jeg har aldri hatt planer om å bli til).
Og det krever passende skruer.
Dette er et typisk problem av en "handy man": å ha en enorm samling av skruer og å vite at omtrent 92...94% av dem skal man aldri ha bruk til - men den gjenværende 6...8% skal redde éns liv og forstand. Og man kan ikke forutsi hvilke skruer utgir den livsviktige 6...8%.
Men endelig, endelig klarte jeg å gjøre det ferdig. Nå er jeg lettet, og å få anerkjennelse av min kjæreste fikk meg til å føle at det var verdt lidelsen.
I kjelleren, hadde vi to flasker med Coreto som ble spart til eventuelle spesielle anledninger. Vi åpnet den ene for å feire at denne vanskelige jobben er gjort - og, ærlig talt, ingen av oss ble akkurat fascinert.
Min kjæreste sier "terningkast 3", en meget godsinnet og tilgivende vurdering.
Kanskje jeg er bortskjemt, kanskje jeg kjenner altfor mange ekstremt gode vintyper, men en middelmådig Merlot (som er vanlig brukt i Østeuropa som "billig vampyrvin") ville ha gjort et større inntrykk på meg. Dårlig er det ikke, men jeg ville ikke si at det er godt. Kanskje det finnes gode typer Coreto'er (akkurat slik som det finnes Merlot i forskjellige kvaliteter og nivåer), men denne... tingesten ikke fascinerte meg. Disharmonisk, med en altfor skarp, eddikaktig ettersmak.
Men, bildet viser ikke arbeidet som ble investert i at dette hjørnet ser nettopp slik ut. Det var litt av en innsats.
Sammen med kjæresten min, fant vi ut at senteret er altfor overstappet med møbler (skapet stod ved veggen mellom de to dørene og bordet med puffene stod foran det), mens hjørnet med skapet var nesten tomt, bortsett fra to vegghyller som var nesten ubrukte.
Så konkluderte vi at atmosfæren kunne forbedres ved å fjerne de unødvendige vegghyllene og å flytte skapet i det frigjorde hjørnet.
Denne oppgaven - slik som den var - betydde en utfordring: å fjerne gjenstandene fra skapet, å fjerne de utdaterte klistremerkene fra hifi-apparatet og å bestemme hvilke bøker som vi kommer ikke til å lese mer, å flytte skapet og å arrangere ledningene - til hifi-apparatet og til lampen - bak skapet virket mildt sagt krevende.
Men det var ingenting, sammenliknet med mitt eventyr med vegglampen som nå står mellom de to dørene. Dere kan si, igjen: ja, vegglampe, og så hva? Det er da ikke en enorm hendelse.
Det var nødvendig å skaffe oss en lampe fordi dette området fikk ekstremt dårlig belysning, noe som gjorde dette bordet utilstrekkelig til å lese eller å arbeide ved.
Å finne en fin og gammel vegglampe var definitivt ikke vanskelig - finnes det andre bruktbutikk-freak'er i området, forresten? -, men litt ekstra finjustering trengte den.
Den opprinnelige ledningen og switch'en var altfor gammel, selv etter mine normer, så hadde jeg ikke tillit til den. På grunn av sikkerhet, bestemte jeg meg til å bytte det ut; for å kunne gjøre sånn, vandaliserte jeg en annen lampe som vi ikke brukte særlig ofte.
Når jeg avmonterte vegglampen, måtte jeg innse at fyren som satte ledningene inn - for 60...70 år siden, antar jeg - gjorde en veldig bra jobb. Slik så det ut:
Ble spesielt imponert av hvordan presist og pent disse ledningene ble montert og kombinert:
Denne lilla delen var jeg ikke nødt til å bytte ut, det var bare den utgående ledningen som så farlig ut.
Her kan vi utsi, uten arroganse, at min jobb (den hvite på høyre) er nøyaktigere enn den opprinnelige (den bronsefargede på venstre).
Hittil var det bare morsomt og kreativt, oppgaven gav ingen store utfordringer.
Men å montere tingen på veggen!... DET betydde utfordringen.
Etter å ha brukt borhammeren, fester man lampens bakside til veggen - ved hjelp av skruer hvis hoder er store (!) nok slik at lampen skal garantert ikke falle på hodene våre ved en tilfeldig ulykke.
Deretter legger man lampens kropp til, og setter den hele lampen sammen in situ.
Dette var en oppgave en ridder verdig. Seriøst. Det krever egentlig finmotorikken av en eksepsjonell gitarvirtuos (noe som jeg er ikke) og tålmodigheten av en erfaren Zen/Chan/Son munk (som jeg har aldri hatt planer om å bli til).
Og det krever passende skruer.
Dette er et typisk problem av en "handy man": å ha en enorm samling av skruer og å vite at omtrent 92...94% av dem skal man aldri ha bruk til - men den gjenværende 6...8% skal redde éns liv og forstand. Og man kan ikke forutsi hvilke skruer utgir den livsviktige 6...8%.
Men endelig, endelig klarte jeg å gjøre det ferdig. Nå er jeg lettet, og å få anerkjennelse av min kjæreste fikk meg til å føle at det var verdt lidelsen.
I kjelleren, hadde vi to flasker med Coreto som ble spart til eventuelle spesielle anledninger. Vi åpnet den ene for å feire at denne vanskelige jobben er gjort - og, ærlig talt, ingen av oss ble akkurat fascinert.
Min kjæreste sier "terningkast 3", en meget godsinnet og tilgivende vurdering.
Kanskje jeg er bortskjemt, kanskje jeg kjenner altfor mange ekstremt gode vintyper, men en middelmådig Merlot (som er vanlig brukt i Østeuropa som "billig vampyrvin") ville ha gjort et større inntrykk på meg. Dårlig er det ikke, men jeg ville ikke si at det er godt. Kanskje det finnes gode typer Coreto'er (akkurat slik som det finnes Merlot i forskjellige kvaliteter og nivåer), men denne... tingesten ikke fascinerte meg. Disharmonisk, med en altfor skarp, eddikaktig ettersmak.
