![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Det er ingenting spesielt som skjedde, men denne stemningen er spesiell.
Vi gikk opp til festningen - jeg ikke engang fikk lyst til å ta bilder -, og ble skikkelig bløtlagt. Å vandre rundt festningen og å å besøke de utstilte gamle kanonene og hauwitzere føltes helt annerledes i dette været.
Jeg kikket gjennom hullene av de stengte vinduene og så noen våpenskjolder og sverd utstilt - synd at vi ikke kunne gå inn! Jeg ble svært interessert.
Forresten, jeg har en utfordring til alle som øver gitar sammen med meg. Vi går gjennom den hele kvintsirkelen - ett fortegn hver uke, vi begynner med C-dur og A-moll, og går senere nedover: F-dur og D-moll, B-dur og G-moll, Ess-dur og C-moll og så videre.
Skalamønstre på det hele gripebrettet, flyttede akkordmønstre - dominant-subdominant-tonika, forskjellige mønstre til barré i samme posisjon -, triadserier og alt annet. Det er svært nyttig om man vil skrive musikk!
Men jeg ble inspirert til å gjøre noe med denne fantastiske tingen, BuxWV 137 - Präludium, Fugua und Ciacona i C-dur.
Dette var mitt aller første treff med Dieterich Buxtehude, mange år siden, og han gav meg en positiv sjokk.
Hva, metall i barokkutgave?
Late komponister overbruker C-dur fordi det er en universell toneart, lettvint å bruke og tilstrekkelig til praktisk talt hva som helst - men Buxtehude skjønte hva som kan gjøres med denne grunnleggende tonearten! Og han gjorde det. Rå og livlig, tar initiativ, enkel men kraftig - og kan brukes til å skrive noe så overhveldende som BuxWV 137!
Denne karakteristiske, kraftige intro'en - opprinnelig spilt på pedal - kan flyttes to oktaver høyere og så er det mulig å spille det på gitaren! Det gir en veldig bra mulighet til å øve uten fortegn.
Vi gikk opp til festningen - jeg ikke engang fikk lyst til å ta bilder -, og ble skikkelig bløtlagt. Å vandre rundt festningen og å å besøke de utstilte gamle kanonene og hauwitzere føltes helt annerledes i dette været.
Jeg kikket gjennom hullene av de stengte vinduene og så noen våpenskjolder og sverd utstilt - synd at vi ikke kunne gå inn! Jeg ble svært interessert.
Forresten, jeg har en utfordring til alle som øver gitar sammen med meg. Vi går gjennom den hele kvintsirkelen - ett fortegn hver uke, vi begynner med C-dur og A-moll, og går senere nedover: F-dur og D-moll, B-dur og G-moll, Ess-dur og C-moll og så videre.
Skalamønstre på det hele gripebrettet, flyttede akkordmønstre - dominant-subdominant-tonika, forskjellige mønstre til barré i samme posisjon -, triadserier og alt annet. Det er svært nyttig om man vil skrive musikk!
Men jeg ble inspirert til å gjøre noe med denne fantastiske tingen, BuxWV 137 - Präludium, Fugua und Ciacona i C-dur.
Dette var mitt aller første treff med Dieterich Buxtehude, mange år siden, og han gav meg en positiv sjokk.
Hva, metall i barokkutgave?
Late komponister overbruker C-dur fordi det er en universell toneart, lettvint å bruke og tilstrekkelig til praktisk talt hva som helst - men Buxtehude skjønte hva som kan gjøres med denne grunnleggende tonearten! Og han gjorde det. Rå og livlig, tar initiativ, enkel men kraftig - og kan brukes til å skrive noe så overhveldende som BuxWV 137!
Denne karakteristiske, kraftige intro'en - opprinnelig spilt på pedal - kan flyttes to oktaver høyere og så er det mulig å spille det på gitaren! Det gir en veldig bra mulighet til å øve uten fortegn.
